Faktaboks

Espen Skjønberg
Espen Henrik Skjønberg
Født
7. april 1924, Kristiania
Død
26. august 2022
Virke
Skuespiller
Familie
Foreldre: Skuespiller Conrad Eugen Skjønberg (1889–1971) og skuespiller Henny Bucher Eide (1886–1973; se Henny Skjønberg). Gift 10.5.1959 med skuespiller og sanger Mona Hofland (24.6.1929–). Bror av Pål Skjønberg (1919–2014).
Espen Skjønberg

Espen Skjønberg i Hans Petter Molands film Secondløitnanten fra 1993

Espen Skjønberg
Av /NTB Scanpix ※.

Espen Skjønberg har vært en hovedaktør på norske scener, i radio, fjernsyn og på film siden 1950-årene og har uoffisiell posisjon som norsk teaters “Grand Old Man”.

Han vokste opp i teatermiljøet med mor og far som kjente skuespillere og debuterte allerede som barn. Han og den jevnaldrende Toralv Maurstad var fantegutter som sloss i filmen Fant 1937, og han var en av De vergeløse 1939. Etter en periode som elev ved Det Norske Teatret og gjestespill på Chat Noir 1945 fikk han elevkontrakt på Nationaltheatret 1946 og ble der i tre år, stort sett i småroller. Etter en kort periode i Stavanger innledet han 1949 en tiårsperiode ved Det Nye Teater og ble med i overgangen til Oslo Nye Teater, der han var til 1967. Etter et år på Det Norske Teatret var han 1968–95 ansatt ved Nationaltheatret.

Skjønberg gjorde seg tidlig bemerket som markant tolker av unge menn med problematiske sinn og fikk Kritikerprisen for sin Hamlet 1952. 1957 var han Peer Gynt med Lalla Carlsen som Mor Aase i en populær forestilling i Frognerparken. I perioden på Det Nye Teater/Oslo Nye Teater spilte han sentrale roller som Camus' Caligula, Osvald i Gengangere og assessor Brack i Hedda Gabler. På Det Norske Teatret var han Josef F. i Kafkas Prosessen og Hjalmar Ekdal i Vildanden.

1960 gjestet Espen Skjønberg og hans nyblevne kone, Mona Hofland, Rogaland Teater som Eliza og Higgins i My Fair Lady. 1968 ble de invitert av teatersjef Arild Brinchmann til Nationaltheatret, der de spilte sammen i sentrale og krevende stykker som Albees Hvem er redd for Virginia Woolf?, Strindbergs Dødsdansen, Kent Anderssons Agnes og flere stykker av Tom Stoppard. Sammen gjestet de 1970 Fjernsynsteatret i Vildanden og 1972–73 Den Nationale Scene i Macbeth, Trøndelag Teater i Peer Gynt og Rogaland Teater i Onkel Vanja. De tilhørte pionergruppen som startet bydelsscenen på Torshov 1977 og spilte sammen i den populære åpningsforestillingen Lever du'a, Karlsen? av Tor Edvin Dahl. I senere år har de spilt i fjernsynsseriene Vestavind (1994–95) og Familiesagaen De Syv Søstre (1996–2000).

På Nationaltheatret kom Skjønberg etter hvert til å etablere seg som sin generasjons førende karakterskuespiller på mannssiden. Rollelisten er lang og imponerende, og han briljerte særlig i demoniske, ganske ofte usympatiske og farlige roller, som Strindbergs Faderen (også i fjernsyn), Gogols Revisoren, Narren i Stein Mehrens Narren og hans hertug, Nero i Racines Britannicus, Shakespeares Richard III, Brendel i Rosmersholm og hovedrollen i Pusjkins Boris Gudonov. Noe vennligere, men like krevende var store roller som Helmer i Et Dukkehjem, Tyrone i Lang dags ferd mot natt og Kong Lear. 1993 vekslet han og Toralv Maurstad som skuespilleren og påklederen i Ronald Harwoods Påklederen.

Skjønberg tok avskjed med teateret 1995 som Lessings Nathan den vise, men har senere gjestet som Andreas Sund i Hobæk Haffs Skammen og kammertjeneren i Tsjekhovs Kirsebærhaven. Som gjest ved andre teatre har han vært Phil i O'Neills Måne for livets stebarn på Oslo Nye Teater og Mefistofeles i Goethes Faust på Det Norske Teatret. Som pensjonist har han både spilt på muntrere strenger, med Brede Bøe og Dennis Storhøi i sommershowet Skyfri himmel i Moss 2002, og turnert fra 2000 med Lars Saabye Christensens monolog Grand Old Man.

Skjønberg har hatt sentrale roller i rundt 40 filmer og mottok 1980 Aamotstatuetten for innsatsen. Han huskes særlig som Ola i Vi vil skilles (1952), Jon i Arven (1979), gamle Martin i En håndfull tid (1990) og Secondløytnanten (1993), som han fikk Amandaprisen for. I Fjernsynsteatret gjorde han særlig inntrykk som Didrik i serien etter Duuns Medmenneske (1980).

Espen Skjønberg er en av ytterst få norske skuespillere med et navn utenfor Norden. Han har gjestet flere britiske og amerikanske scener i stykker av Shakespeare og Ibsen. 1985 mottok han British Theatre Association Award, og 1988 hadde han en større rolle i den britiske fjernsynsthrilleren Codename: Kyril.

1989 ble Skjønberg utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og samme år fikk han Norsk kulturråds ærespris, og 2004 fikk han æres-Amandapris.

Espen Skjønberg og Mona Hofland har gjennom karrieren skydd kjendislivet og sladrepressen, og har levd et ganske så udramatisk liv sammen. De har trolig funnet dramatikk nok i de mange store rollene sammen og hver for seg. Hans kunst preges av total innlevelse, sterkt scenisk uttrykk og stor publikumsappell. Om han tidvis kan virke nesten for emosjonell, skyldes det at han nok arbeider etter de prinsippene Ghita Nørby har programfestet, – om alltid å kaste seg helt ut på dypet. Resultatet blir ofte fantastisk og noen ganger forferdelig, men aldri uvedkommende eller kjedelig.

Kilder og litteratur

  • A. Rønneberg: Nationaltheatrets historie gjennom 50 år, 1949
  • d.s.: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • TFL, 1991
  • HEH 1994
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Nationaltheatrets hjemmeside på Internett: www.nationaltheatret.no
  • International Movie Data Base (IMDB) på Internett
  • Det Norske Teatrets arkiv

Portretter m.m.

  • Byste av Skule Waksvik; Nationaltheatret