Med sin spesielle sangstil, sin omfattende fremtoning og sitt voldsomt entusiastiske nærvær var Einar Rose en av norsk revys og populærmusikks viktigste skikkelser. Han står i ettertid som den mest typiske eksponenten for den folkelige “Oschlo-tonen” i revyen, og forbløffende mye av materialet hans er høyst livskraftig selv flere tiår etter hans død.
Rose ble født i Normannsgata 5 på Kampen. Som ung var han konfektgutt på Kongshavn bad og Dovrehallen, byselger, reisende og statist på friluftsscenen på Norsk Folkemuseum. Han var smårollespiller i operetten Høstmanøver og korist i en annen, før han debuterte som solist i revyen Regnbuen på Mayol 1925 og lanserte Finn Bøs Chimp-Hansen som apekatt i kjole og hvitt. 1926 ble han ansatt ved Chat Noir og debuterte her i Arne Svendsens revyfarse Det nakne faktum. Gjennombruddet kom samme år i revyen Kjør for det!, med Liddeli flaut da gett å drekke bare vann (plate 1928), og han ble tidens store revystjerne i revyen Piger, vin og sang med Kolbjørn og Arne Svendsens Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg, som ble grammofondebuten 1927.
I de første årene vekslet han mellom farser, operetter og revyer, stort sett fast stasjonert på Chat Noir, men 1934–35 hadde han og Victor Bernau egen revy på Scala. Rose var periodens flittigste og trolig også bestselgende grammofonartist, ofte akkompagnert av sin egen gruppe “Hurragutta”, og gjorde over 300 innspillinger frem til 1941. Mange tidlige innspillinger ble gjort i Berlin, og til tross for de frekke tekstene ble han her ofte akkompagnert av smektende danseorkestre. I tillegg var han, Steinar Jøraandstad og Tore Foss i trioen The Black Cat Singers med på å introdusere tidens amerikanske jazzmelodier. I starten av grammofonkarrieren sang han også romantisk anlagt materiale som krevde typisk skjønnsang, av typen Pike fortell meg et eventyr og Mon Ami (Det er ingen som deg), begge 1927. Selv påstod han at de landsomfattende turneene effektivt stoppet denslags; publikum tok ham ikke på alvor som romantisk tenor etter å ha sett ham!
De mange innspillingene av revyviser omfatter både dem han selv lanserte på scenen og viser som først ble fremført av Victor Bernau, Leif Amble-Næss og Herberth. Han satte sitt umiskjennelige stempel på dem alle, og i ettertid oppfattes de som hans personlige eiendom. Til de mest kjente hører Serru serru, Sol ute, sol inne, Nå går'n på gummisåler, My little Sweetheart (Ola var fra Sandefjord) og Fotballkampen (Landskampen).
På scenen seiret Rose også i kolossal “drag”, som i komedien Charlies Tante og i gjentatte parodier på en førende veldedighetsdame, fru Jossa Seeberg-Johannessen. Ellers dannet han ofte scenisk symbiose i endeløse improvisasjoner med Leif Juster og Ernst Diesen. Et kunstnerisk høydepunkt 1939 var visa om Vigeland, som sprenger marmor og mormor i lufta med krutt for å få plass til monolitten sin. Johan Borgen skrev: “Hans skikkelse ble noe merkverdig: lysende av geni, men også av et lurende vanvidd i den stigende fornemmelse av det grenseløse, da han ville ta selve Dovre og hugge opp...”. Det ble aldri gjort plateopptak av denne, men en senere fjernsynsversjon vises ofte. I samme revy lanserte han Arild Feldborg og Bias Bernhofts elleville parodi på Jens Book-Jenssens En liten gylden ring – med høl i midten!
Etter regidebuten 1936 med revyen Varsko her! var Rose kunstnerisk leder for Chat Noir, men stod bare unntaksvis på scenen. 1937 åpnet han det famøse etablissementet Rosekjelleren under og bak Chat Noir, og i årevis vekslet han mellom regi og kunstnerisk ansvar på “forsiden” og opptreden med Hurragutta i “kjeller'n”, som var et penere sted den gang enn senere.
Roses grammofonkarriere blomstret gjennom hele førkrigstiden. En av de siste suksessene var Jolly Kramer-Johansens Tante Pose-vals (1940), for anledningen utstyrt med teksten “Tante Pose, Tante Pose, er ei gammal røy!”. Etter en del års pause henvendte Rose seg 1959 til sitt “funn” Arne Bendiksen, innspillingsansvarlig hos Egil Monn-Iversen A/S, og gjorde i årene etter nye versjoner av de mest kjente visene, arrangert som de lød i “kjeller'n”. Fremføringen 1960 av Bestefarsvalsen i en av fjernsynets Slagerparader gjorde denne populær igjen, og det gjentok seg 1964 med Otto Nielsens sketsj Prammen og Madammen med Leif Juster. Til 70-årsdagen 1968 ble de nyere opptakene samlet på platen Landskampen, som ble fulgt opp 1973 av en helt nyinnspilt LP, Sol ute, sol inne. Innspillingene hos Bendiksen ble 1994 samlet på CD-platen Landskampen, og lyden av den blidt ironiske gammelmannsstemmen lokker fremdeles frem et øyeblikkelig flir, også hos generasjoner som aldri har sett ham. 2001 dukket han i Finn Graffs strek opp på frimerke i en serie portretter av revykunstnere.
I 1950- og 1960-årene var Rose aktiv som lett ondskapsfull “societetsreporter” i Aftenposten. Han skrev slik han snakket, med egenartet tegnsetting og ortografi, bevart i artikkelsamlingen Ingen rose uten torner og selvbiografien Rose-boka. Begge er ytterst merkverdige skrifter.