Christian Skredsvig hørte til “gullalderen” i norsk kunst og var en av våre mest folkekjære landskaps- og dyremalere.
Han vokste opp i en barnerik familie i fattige kår på Tomta, en tidligere plass under Skredsvig-gården på Modum. Utdannelsen begrenset seg til omgangsskolen, og han kom hele livet til å savne grunnleggende kunnskaper. Å tegne var hans store lidenskap, og takket være bl.a. dr. H. A. Thaulow på Modum Bad kunne han 15 år gammel begynne på J. F. Eckersbergs malerskole i Christiania med friplass.
Etter Eckersberg død 1870 og en kort læretid hos Julius Middelthun på Den kgl. Tegneskole fulgte fire års læretid i København under tilsyn av landskapsmaleren Vilhelm Kyhn, som skaffet ham friplass på Kunstakademiet. Her lærte han utelukkende å tegne, men av Kyhn fikk han innføring i olje- og akvarellmaling på studieturer på Jylland. I Huleakademiet i Kyhns hage arbeidet han med levende modell.
Møtet med dansk kultur og kunsten i museene fikk stor betydning for Skredsvigs utvikling, og han gikk bevisst inn for å bøte på sin mangelfulle utdannelse. Han leste fransk og spilte fiolin, dessuten lærte han å “drepe folk med kårde”, som han skriver. 1874 foretok han en reise Sør-Norge rundt. Studiene av natur og norsk folkeliv, særlig fra Hardanger, dannet grunnlaget for mye av hans kunstneriske virksomhet de neste årene.
Etter et kort opphold i Paris bosatte Skredsvig seg høsten 1875 i München. Her utviklet han et livslangt vennskap med flere av de norske kunstnerne. Med skisser fra studieturen i Norge malte han romantiske scener fra dyreliv og fjord og fjell. Hans første store arbeid var Hjemfart fra Sæteren. Malemåten er ennå tradisjonell, preget av gult atelierlys, varme lokalfarger og utpenslede strøk. Slik er også Aften på fjellet med gjeterjente og dyr, et gjennomgangsmotiv i hans senere kunst, som ble stilt ut på verdensutstillingen i Paris 1878.
Skredsvig fikk noe korreksjon av dyremaleren H. Zügel, men ble aldri elev av akademiet i München, kanskje på grunn av pengemangel. Med et beskjedent statsstipend, det første av i alt tre, greide han så vidt å opprettholde livet. Men han lærte av vennene og kunsten i museene med Arnold Böcklin som erklært favoritt.
Senhøstes 1879 slo Skredsvig seg ned i Paris. Vennekretsen med Thomasine og Jonas Lie i sentrum ble det faste holdepunktet. Overraskende hurtig tilpasset Skresvig seg den nye realismen og fikk sitt gjennombrudd med Snekjøringen ved Seinen, hans debut på den årlige Salonen. En kort tid var han elev av Léon Bonnat, men fant mer å lære av dyremaleren Emil van Marcke de Lummen i Normandie. Her tegnet han de første skissene til Ferme à Venoix, malt ferdig vinteren 1881 i Paris. Som fullgod friluftsmaler gjengir han luftens klare lys og fint avstemte farger. Bildet ble belønnet med gullmedalje på Salonen. Ballade, et middelaldersk visemotiv, er realistisk i formen, men romantisk i grunntonen, typisk for Skredsvigs legning. Oktobermorgen ved Grez med møtet mellom gutten, gjeterpiken og saueflokken er direkte inspirert av tidens store maler, J. F. Millet. Edvard Munch var imponert over den naturtro fremstillingen, og bildet ble straks innkjøpt til Nasjonalgalleriet.
Sydens lys og farger appellerte sterkt til Skredsvigs talent, slik det fremgår av noen småbilder fra Spania 1882 og fra Roma senere samme år da han malte bl.a. Monte Aventino. Nå hadde han giftet seg med Maggie Plahte, og sammen bosatte de seg i Paris. 1884 drog de på besøk til Norge, der Sommernatt. Måneskinn i Nordmarken ble publikums favoritt på årets Høstutstilling.
Etter hjemkomsten til Paris døde ekteparets eneste barn, og sorgen skulle prege Skredsvig resten av livet. Nå ble Fleskum i Bærum deres nye hjem og et samlingssted for malervenner, diktere og musikere. “Fleskumsommeren” 1886 dannet seks av dem – Eilif Peterssen, Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, samt verten selv – en liten kunstnerkoloni på gården. Sommeraftenens vare stemninger ble gjennomgangsmotivet, og Skredsvigs bidrag, Sankthansaften, ble senere innkjøpt til Statens Museum for Kunst i København. Hovedverket ble imidlertid Seljefløiten, inspirert av Bjørnsons dikt Tonen og malt ferdig først 1889. Freden og harmonien i bildet, det blålige lyset og den lyttende stillheten er typisk for tidens idé om den dype sammenheng mellom malerkunst, diktning og musikk.
Livet på Fleskum ble stadig avbrutt av reiser i inn- og utland. På Korsika 1888 malte Skredsvig Villa Baciocchi, og i Sør-Frankrike tre år senere, der han var sammen med Munch, skapte han en rekke bilder av høy kvalitet. Fargene, særlig i de norske bildene, fikk etter hvert et mørkere og mer mettet preg, slik som i Vinjes barndomshjem med den vesle plassen oppe i bakkene og mørk skog bakom.
Av den lille gruppen religiøse malerier er Menneskens Søn best kjent. Bildet, i kolossalformat, viser Jesus, kledd som arbeidskar, i tunet på en norsk bondegård. Bildet vakte stor oppsikt og ble lenge debattert i byens aviser.
Etter skilsmissen 1898 flyttet Skredsvig til Hagan i Eggedal og stiftet ny familie. Her malte han to symbolistiske verk, som begge fabulerer omkring den første datterens død. Et digt om døden forårsaket langvarig strid, men ble til sist innkjøpt til Frogner kirke i Kristiania. Det andre, Et digt om livet, ble senere delvis ødelagt.
Til Nationaltheatrets åpning 1899 dekorerte Skredsvig taket i publikumsfoajeen med allegoriske motiver. Samme år tok han imot ca. 20 elever i Hagan, bl.a. Rudolf Thygesen og Søren Onsager. Landskapet og miljøet ble bestemmende for motivene, blant dem Valdrisvisa og Ola Velland, På Villgræs og Idyll (Mannen med katten). Disse og bl.a. Jupsjøen og Vår i Hagan, viser at han hele livet var trofast mot sitt klassisk-romantiske kunstsyn, populært blant publikum den gang som i dag.
1908 debuterte Skredsvig som forfatter med Dage og Nætter blandt Kunstnere. Senere kom romaner og fortellinger i selvbiografisk form eller fri diktning. Stilen og språket er egenartet med korte impresjonistiske setninger skrevet på en blanding av modumdialekt og riksmål iblandet ord av egen oppfinnelse. Bøkene fikk god mottakelse.
Skredsvig ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1908, og 1920 ble han innvilget et årlig kunstnerstipend på 14 000 kroner.
Christian Skredsvig var en betydelig kunstner og høyt verdsatt av vennene. Erik Werenskiold sa det slik: “Det ble aldri ordentlig fest uten Skredsvig.” Skredsvig døde 1924 i sitt hjem Hagan i Eggedal, som i dag er museum.