Faktaboks

Christian Magnus Falsen

Christian Magnus de Falsen, Kristian Magnus Falsen

Født
14. september 1782, Oslo (nå Gamlebyen) ved Christiania
Død
13. januar 1830, Christiania (nå Oslo)
Virke
Embetsmann og politiker
Familie

Foreldre: Overhoffrettsassessor, senere stiftsoverrettsjustitiarius Envold de Falsen (1755–1808) og Anna Henrike Petronelle Mathiesen (1762–1825).

Gift 1) 30.1.1804 i Christiania med Anna Birgitta Munch (1787 (døpt 23.7.)–24.11.1810), datter av sorenskriver, justisråd Bartholomeus Fædder Munch (1746–1787) og Anna Hammer Cudrio (1752–1796); 2) 6.4.1811 i Drøbak med Elisabeth Severine Stoltenberg f. Bøckman (14.8.1782–1.12.1848; hun gift 1) med kjøpmann Brede Plade Stoltenberg, 1762–1808), datter av skipsfører Lars Bøckman og hustru Marthe (1745–1820).

Bror av Carl Valentin Falsen (1787–1852); far til Elisabeth («Lise») Christiane Falsen (1820–1876); farfar til Christian Magnus Falsen (1845–1890), Conrad Falsen (1847–1898) og Mimi Falsen (1861–1957).

Christian Magnus Falsen

Maleri. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Christian Magnus Falsen
Av /※.
Enig og tro til Dovre falder
Christian Magnus Falsen har fått tilnavnet «Grunnlovens far». Selv om det trolig var Johan Gunder Adler som skrev de mest sentrale delene av grunnlovsutkastet, er det ingen tvil om at Falsen spilte en viktig rolle under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Postkort utgitt til Grunnlovens 100 års-jubileeum i 1914 med Falsen, Christian Frederik og Wilhelm F.K. Christie rundt en stein med teksten «Enig og tro til Dovre falder».
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Christian Magnus Falsen var en norsk politiker og embetsmann. Falsen var jurist og den ledende representanten på RiksforsamlingenEidsvoll i april og mai 1814 for den gruppen som ble kalt «selvstendighetspartiet». Han var formann i konstitusjonskomiteen på Riksforsamlingen og fikk senere hedersbetegnelsen «Grunnlovens far».

Falsen utarbeidet sammen med Johan Adler et grunnlovsutkast, der deler påvirket og ble tatt inn i den norske Grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Falsen og Adler fremmet her liberale ideer som ville gi de folkevalgte i en nasjonalforsamling betydelig politisk makt, men her kom de også med tanker som ville gi omfattende politisk styring og kontroll til en innsnevret sosial elite.

Falsen var en tilhenger av prins og senere kong Christian Frederik, men ble senere velvillig innstilt overfor kronprins og senere kong Karl Johan. Fra 1821 kom Falsen til å støtte Karl Johans forsøk på å reversere de demokratiske framstøtene som Grunnloven inneholdt, i konflikt med Stortinget og det store flertallet av norske politikere.

Bakgrunn og familie

Christian Magnus Falsen var sønn av Enevold de Falsen og Anna Henrike Petronelle Mathiesen. Han var bror til Carl Valentin Falsen. Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren, som var født i København, hadde gjort seg til nordmann, og moren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fra Nordland.

Sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren. Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student med utmerkelse i 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802. De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge, og han fikk interesse for norsk historie. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norske bonde.

Tidlig voksenliv

Etter to år som prøveprokurator ved Akershus stiftsoverrett (hvor faren var justitiarius) var Falsen i årene 1804–1807 virkelig prokurator samme sted. I 1807 fikk han bestalling som høyesterettsadvokat.

Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiske overfallet på byen («flåteranet»), og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Etter noen få måneder i København flyttet han tilbake til Norge, hvor han var blitt konstituert som generalauditør ved Overadmiralitetsretten, en nyopprettet prisedomstol.

Da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet av krigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsen kommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager, idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo i 1809. Der ble han til 1814.

Falsen kjøpte gården Vollebekk i Ås og bosatte seg der, og han ble snart opptatt av praktiske og politiske spørsmål knyttet til bøndenes kår. Etter at Selskabet for Norges Vel var stiftet i 1809, fikk han i 1811 opprettet et distriktsselskap for Follo. I selskapets topografisk-statistiske samlinger offentliggjorde han i 1812 en avhandling om grunnsetningene for en ny gårdsmatrikkel for Norge, en ensartet skatteskyld for all jord i landet – en tanke som senere ble satt ut i livet av Stortinget i 1818. Falsen ville ikke legge tunge skatter på bøndene, men hevdet at handelsstanden, som «suer Landets Marv», var den som især burde beskattes. I et foredrag i november 1812 om «den sande og falske Handelsstand» rettet han et skarpt angrep på den norske handelsstanden for dens egoistiske utnyttelse av nødsårene under napoleonskrigene. I foredraget uttalte han seg skarpt mot alle monopoler og privilegier.

Lojal mot eneveldet

Helt frem til Kielfreden synes Falsen å ha vært den lojale embetsmann som helhjertet gikk inn for å støtte det gamle regimet (eneveldet) i Danmark-Norge. Våren 1813, da så mange nordmenn under trykket av den store nøden gav uttrykk for bitterhet mot konge og regjering, og på en tid da gruppen rundt grev Herman Wedel Jarlsberg trådte i underhandling med svenske agenter om en svensk-norsk union, virket Falsen som kontraspion. Målet for hans etterretningsvirksomhet var nettopp Wedel-kretsens planer. Ennå ligger hans egenhendige spionrapporter i Friedrich av Hessens arkiv. Falsens rapporter forteller ikke bare om de planene Wedel hadde våren 1813 om et brudd med Danmark og forening med Sverige, men de vitner også om Falsens egen store lojalitet mot regimet.

Falsen var ikke bare den pålitelige embetsmann som kunne brukes til så vanskelige oppgaver som spionasje på andre nordmenn, han gav selv det eneveldige regimet sin varme tilslutning, blant annet i brev til Christian Frederik 13. desember 1813: «... saa snart det gjelder Kongen og Landet, ere rede til at opoffre Alt, var det end vort Liv ...» Både i ord og handling var Falsen fast knyttet til det eneveldige regimet helt frem til atskillelsen fra Danmark.

Grunnlovsutkastet

Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge
Adler og Falsens utkast til norsk grunnlov fra 1814.
Av .

Reiser man spørsmålet om hva Falsen må ha betydd for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, kommer man neppe frem til et svar som berettiger til ærestittelen «Grunnlovens far». Falsen var ikke med på stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814, og det var på dette møtet de store avgjørelsene ble tatt: Det var da Christian Frederik gav opp sine planer om å la seg utrope til konge i kraft av Kongeloven og etablere et nytt arveenevoldsregime. Det var også da det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle utforme en konstitusjon (grunnlov). Falsen var med på å å utforme denne konstitusjonen innenfor en ramme som alt var gitt.

Falsens berømmelse som «Grunnlovens far» hviler for en vesentlig del på det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet, som Falsen utformet sammen med Johan Gunder Adler.

Innhold

Grunnlovsutkastet er sterkt påvirket av amerikanske og franske konstitusjoner, og rommet klart republikanske ideer. Det kommer til uttrykk i ønsket om å verne den enkelte borgeren mot overgrep fra staten, og de fremmet tanken om at en stat måtte styres av myndige og selvstendige borgere. Hos Falsen og Adler stod også tanken om folkesuverenitet sterkt. De søkte å sikre nasjonalforsamlingen suveren kompetanse når det gjaldt å foreta endringer av Grunnloven og å ha avgjørende lovgivningsmyndighet i vanlige lovsaker.

Falsen og Adler fremmet i sitt grunnlovsutkast ønske om et tokammersystem, der «lagmannstinget» skulle fungere som et overhus i forhold «odelstinget» i rollen som et underhus. Reglene for valg av representanter til lagmannstinget var klart mer sosialt eksklusivt — der bønder og andre lavere stender var utelukket — enn hva tilfellet var for odelstinget. Derimot skulle en betydelig del av bøndene kunne velges inn i odelstinget. Men stemmerettsreglene som Falsen og Adler foreslo, gav færre bønder stemmerett enn hva som ble bestemt i Grunnloven av 17. mai 1814. Det er åpenbart at Falsen og Adler ønsket å gjøre lagmannstinget til et reelt overhus, som gjennom vetorett skulle kunne stoppe for vidtgående og radikale lovvedtak i odelstinget. De opplyste eiendomsmennene i overkammeret skulle moderere folkeviljen i underkammeret, het det.

Forslaget til Falsen og Adler om et tokammersystem ble vesentlig moderert i Grunnloven av 17. mai 1814, ved at det ikke gjennomført egne valg til kamrene, og at kamrene fungerte mest som en form for arbeidsdeling mellom likestilte representanter.

Forfatterne

Johan Gunder Adler
Falsen skrev grunnlovsutkastet sammen med Johan Gunder Adler (bildet). Adler skrev trolig de mest sentrale delene.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Det kan også med god grunn reises spørsmål om Falsen virkelig er hovedmannen bak utkastet. Ludvig Kristensen Daa var riktignok overbevist om at Falsen var den egentlige skaper av grunnlovsutkastet. Han reiser til og med spørsmål om hva der «vel kan have bevæget K. Magnus Falsen til at erkjende som deltager i sit literære Arbejde en Mand der neppe syntes at kunne have ydet ham nogen væsentlig eller nogen uundværlig Bistand». Johan Gunder Adler har imidlertid selv uttalt som gammel at «Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet den første, politiske og vigtigste Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel».

Adlers uttalelse kan vanskelig tolkes annerledes enn at han har skrevet innledningen, første kapittel – som inneholder alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, annet kapittel – om valgforsamlingene – og tredje kapittel – om regjeringsformen, mens Falsen har skrevet resten. Dette vil igjen si at Adler har skrevet den viktigste delen, den delen som omhandler den egentlige forfatningen. Også andre kilder tyder på at Adlers utsagn er riktig, og i dag vil de fleste oppfatte Adler som forfatter av den viktigste delen av grunnlovsutkastet.

Betydning

Det kan ikke nektes at det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet fikk større betydning enn noe annet utkast for utformingen av Eidsvollsgrunnloven. Men det bør tross det ikke tillegges for stor vekt. Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet er ikke noe selvstendig eller originalt arbeid. Det er en kompilasjon, hvor de viktigste elementer er hentet fra andre konstitusjoner i revolusjons- og napoleonstiden. Det er – som historikeren J. S. Worm-Müller har påpekt – et skrivebordsprodukt, laget på kort tid, ikke et verk som er modnet gjennom års ettertanke.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814
Riksforsamlinga på Eidsvoll i mai 1814. Maleriet forestiller Christian Magnus Falsen som leser opp Grunnlova for forsamlinga. Falsen var en av hovedforfatterne av 17. mai-grunnlova, og har av det fått tilnavnet «Grunnlovas far».

Det er imidlertid først og fremst Falsens virke i Riksforsamlingen på Eidsvoll, dit han kom som en av tre representanter for Akershus amt, som har dannet grunnlag for betegnelsen «Grunnlovens far». Hans stilling som selvstendighetspartiets fører og drivende kraft er ubestridt. Den plassen vil ingen kunne ta fra ham. På mange måter har han også fått betydning for utformingen av grunnloven, både på grunn av grunnlovsutkastet og hans stilling som konstitusjonskomiteens formann og som forsamlingens president i de viktige dagene i mai 1814 da komiteens innstilling skulle ferdigbehandles. Men han har neppe bidratt til å gi Grunnloven så mange trekk at han kan betegnes som dens far.

Eidsvollsgrunnloven vs. grunnlovsutkastet

Underskrifter på Grunnloven
Første side med representantenes underskrifter på 17. mai-grunnloven. Falsens underskrift er nummer to fra venstre på øverste rad.
Av .

To sentrale trekk kjennetegner Eidsvollsgrunnloven i den lange rekken konstitusjoner som ble formet i revolusjons- og napoleonstiden: den sterke kongemakten og den anti-aristokratiske tendensen. Uttrykk for ønsket om å skape en sterk kongemakt finner en blant annet i bestemmelsene om ordningen av statsrådet, kongens myndighet over utenrikspolitikk, hærvæsen, rett til å erklære krig og slutte fred. Grunnlovens anti-aristokratiske karakter avspeiler seg blant annet i stemmerettsreglene og i tokammerordningen, som i virkeligheten var et kamuflert ettkammersystem. Skal en få et bilde av Falsens betydning for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, må en først og fremst studere hans stilling på disse punktene.

Av naturen var Falsen aristokrat, og han ønsket å gi Norges konstitusjon en aristokratisk karakter. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet var det således foreslått et tokammersystem med meget innskrenket stemmerett og valgrett til et førstekammer. Grunnlovens stemmerettsregler, som gav stemmerett til relativt mange, og bestemmelsene om tokammersystemet, som i virkeligheten bare var et modifisert ettkammersystem, ble til mot Falsens bestemte ønsker.

Annerledes var det imidlertid med det andre hovedtrekket som preget Eidsvollsgrunnloven, nemlig den sterke kongemakten. Helt frem til Kielfreden hadde Falsen vært nær knyttet til monarkiet, og Frederik 6.s oppgivelse av Norge dannet ikke her noe brudd. På Eidsvoll stod Falsen så nær Christian Frederik at mange betraktet ham som prinsens talsmann og agent. Tilknytningen til Christian Frederik kom også til å prege hans arbeid med grunnlovsutkastet og hans politikk på Eidsvoll. Christian Frederik fikk således det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet til gjennomsyn og gjorde sine merknader. På grunnlag av disse merknadene gjorde Falsen sine endringer i utkastet før det gikk i trykken. Blant annet strøk han viktige paragrafer som angikk ordningen av statsrådet etter forslag fra prinsen.

Noe lignende gjentok seg på Eidsvoll. Christian Frederik ble holdt underrettet om arbeidet med Grunnloven. Brev fra Georg Sverdrup som er blitt kjent i nyere tid, viser at prinsen i visse tilfeller nærmest stilte ultimatum. Dersom ikke grunnloven ble slik han ønsket, ville han ikke ta imot valget som konge. I Riksforsamlingen søkte Falsen konsekvent å styrke Christian Frederiks stilling på kort sikt, ved de viktige forslagene om:

  • oppløsningen av Riksforsamlingen så snart konstitusjonen var ferdig
  • ved å hindre at det ble opprettet en utenrikskomité som kunne føre kontroll med utenrikspolitikken
  • ved opprettelse av en finanskomité

På samme linje står Falsens forslag 16. april om konstitusjonskomiteens første punkt. Det skulle ikke hete at Norge var «et indskrænket arveligt Monarchie», men «et frit, uafhængigt og udeleligt Rige» og «Regenten skal føre Titel af Konge».

Forfatter av politiske kampskrift

Norges Odelsret
I 1815 utgav Falsen et politisk programskrift med tittelen Norges Odelsret.
Av .

Etter at Christian Frederik var valgt til Norges konge og Riksforsamlingen oppløst, sendte Falsen i juni ut et stridsskrift for selvstendighetspartiet. Skriftet var meget svenskfiendtlig i dets tendens og rettet mot planene om en svensk-norsk union og den svenske kronprinsen Karl Johan. Det er mulig at han her gjorde seg til talsmann for kong Christian Frederiks eget syn. Under henvisning til Sveriges maktkrav fremholdt han at en forening mellom de to rikene bare kunne bli hellbringende om Christian Frederik ble valgt til Sveriges konge.

For øvrig stod Falsen, som bodde et stykke fra hovedstaden, utenfor de politiske forhandlingene i sommermånedene 1814. Han ble tilkalt blant kongens rådgivere 13. august til rådslagning om Mossekonvensjonen, og han var her med på å råde til fortsatt kamp for selvstendigheten. Han opplevde det som et stort nederlag at konvensjonen med Sverige ble vedtatt, og bare fjorten dager etter at avtalen var et faktum, lot han seg utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.

10. januar 1815 hadde Falsen ferdig et politisk programskrift med tittelen Norges Odelsret. Han erklærte her odelsretten for «den norske Friheds sande Palladium» og hevdet at den «ifølge sin Natur» måtte «være Adels- og Pengearistokraterne imod». Han satte seg som mål å gjenreise odelsretten slik den hadde vært før forordningen av 5. april 1811. Han ville arbeide for et samfunn av selvstendige småbønder, og han krevde tryggere kår for leilendingene. Han hevdet også at det stred «mod Principet» at embetsmenn hadde fått stemmerett, men han anså det for nødvendig for å ha en opplyst klasse blant de styrende. Derimot fant han det var «under enhver Omstændighed urigtigt» at borgere uten gård og grunn hadde stemmerett.

Stortingsrepresentant

Bondevennlig og svensk-fiendtlig

Åtte dager etter at Falsen gav ut skriftet om odelsretten, ledet han valgforsamlingen for Nordre Bergenhus amt. Valget viste at hans posisjon innen bondestanden fremdeles var urokket; han fikk 54 av 57 stemmer, og ble valgt til stortingsrepresentant sammen med tre bønder. Han forberedte sin stortingsgjerning ytterligere ved å utarbeide et forslag til en ny odelslov, et forslag som ville styrke odelsretten. Lovforslaget inneholdt et forsøk på å hindre oppsamlingen av store jordegods og på å frigi sagbruksdriften. Han frarådet bestemt salg av det benefiserte gods, som ville føre til at godset falt i hendene på «Capitalister». Et lite skrift han gav ut våren 1815 om Einar Tambarskjelve, var også i realiteten et innlegg for hans politikk, idet han skildret Einar som en stridsmann for konstitusjonelt styre, for bøndenes rett og for rikets selvstendighet.

Falsen møtte på Stortinget i 1815–1816 som representant for Nordre Bergenhus amt. I den første tiden la han seg på en bondevennlig linje. Han ville styrke odelsretten, han satte seg imot prinsippet om at embetsmenn uten videre skulle ha stemmerett, og han gjorde eiendomsrett til et hovedprinsipp for det å ha stemmerett. Alt dette ville styrke bøndenes stilling.

Falsen hadde i Riksforsamlingen vært med på å drive gjennom kravet om alminnelig verneplikt, og han hadde senere blitt medlem av en komité som skulle foreslå nærmere bestemmelser om ordningen av verneplikten. Komiteen var samlet i Christiania våren 1815, og her var Falsen med på et forslag som stod i klar kontrast til hans standpunkt på Eidsvoll. Nå ønsket han at man skulle opprettholde den gamle ordningen med at utskrivningen skulle avgrenses til bare å omfatte bondegutter. Hans begrunnelse var at det ikke lenger var nødvendig å reise hele folket til kamp for selvstendigheten. I den nye situasjonen viste det seg at Falsens tilknytning til overklassen var sterkere enn hans demokratiske prinsipper.

Falsen kom ikke til å spille den rolle på Stortinget 1815–1816 som han hadde håpet. Hans posisjon var tydelig svekket. Det får man klart vitnesbyrd om i stortingsvalget høsten 1817. Som ved det foregående valget ble han valgt som representant for Nordre Bergenhus, men bare med stemmene til 27 av 63 valgmenn. Og da han møtte på Stortinget i 1818, ble hans valgfullmakt forkastet med 37 mot 32 stemmer.

Det kan ikke herske tvil om at underkjennelsen av hans valg forbitret ham, og det bidro uten tvil til den holdningsendringen man nå kan spore i hans politikk. Bondeopprørene i 1818 hadde undergravd hans tro på bøndenes politiske evne, og forfatningskampen på Stortinget i 1821 økte hans skepsis. Et viktig spørsmål på det første ordentlige storting gjaldt fordelingen av sakene mellom det samlede Storting og dets to kamre – Odelstinget og Lagtinget. Tross motstand fra blant andre Wilhelm Frimann Koren Christie seiret Falsen, idet både skattefordelingsloven og vernepliktsloven ble avgjort med simpelt flertall.

Bortsett fra i vernepliktsspørsmålet lar det seg ikke påvise noen egentlig politisk kursendring hos Falsen de første årene han satt som representant på Stortinget. Da Nicolai Wergelands skrift om «Danmarks Forbrydelser mod Norge» kom ut i 1816, skrev Falsen et svar som kom ut våren 1817. Det viser at han da – som i 1814 – mente at den nasjonale selvstendighetskampen måtte føres mot Sverige, ikke mot Danmark. På nyåret 1817 begynte han, sammen med Jonas Rein og Herman Foss, å gi ut et politisk ukeblad, Den Norske Tilskuer, uten at det ble noen egentlig forlagssuksess. I 1817 utarbeidet han dessuten en populær grunnlovsfortolkning, Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar. Med styrke hevdet han her at foreningen med Sverige var innskrenket til felles konge og felles forsvar, og han uttalte seg bestemt mot kongens adgang til å belønne fortjenester i Norge med svenske ordener.

Brudd med den nasjonale linjen

Ved stortingsvalget i 1820 ble Falsen valgt til stortingsrepresentant for Bergen by med høyeste stemmetall, etter at Wilhelm F. K. Christie hadde frasagt seg gjenvalg. Han fungerte blant annet som visepresident og president. Det var et utslag av Falsens nye stemning at han under stortingsamlingen allerede i februar 1821, som formann i reglementskomiteen, satte frem forslag om å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger. Senere – da forslaget ble forkastet mot bare seks stemmer – satte han frem et grunnlovsforslag om det samme.

Dette forslaget ble i juni fulgt av en rekke andre grunnlovsforslag når det gjaldt representasjonsordningen. Disse forslagene gikk på den ene siden ut på å gjennomføre det som endelig ble vedtatt i 1859 – å fastsette i selve Grunnloven representanttallet for hver valgkrets. På den andre siden gikk forslagene ut på å skille Lagtinget ut som en særskilt valgt forsamling, utpekt i dobbelte indirekte valg for hele ni år. Lagtinget skulle med det bli et virkelig overhus, og det skulle få et absolutt klassepreg med forskriften på at «ingen Bonde maa vælges til at møde paa Lagthinget». Men også Odelstinget ville han omdanne i samme retning; hvert amt skulle nok være pliktig til å velge en bonde, men heller ikke mer enn én. Dette var i tråd med hans eget grunnlovsforslag fra 1814.

Falsens forsvar for absolutt veto kom i 1821 til å føre ham i konflikt med majoriteten av stortingsrepresentantene under den første vetostriden i perioden 1814–1824. På den måten gikk han langt i å støtte Karl Johans ambisjoner om å forrykke maktbalansen mellom kongen og Stortinget, og å gjennomføre det monarkiske prinsippet. Det vil si at kongen skulle være makttyngdepunktet og den politiske makten skulle utgå fra ham. Dette stod i sterk kontrast til folkesuverenitetstanken, prinsippet som gjorde folket til maktens kilde, og av dette fulgte at nasjonalforsamlingen skulle ha den viktigste politiske kompetansen, lovgivningsmyndighet. Mest av alt betydde Falsens stillingstagen at han støttet «amalgamasjonspolitikken» til den svenske kongen, som norske politikerne kalte det de anså som svenske forsøk på å innlemme Norge fullt og helt i Sverige uten frihet og selvstendighet. Dette gjorde Falsen upopulær. Han brøt med den norske nasjonale linjen i striden med Sverige.

På Stortinget i 1821 fremsatte Falsen også to andre kontroversielle forslag, som klart markerte hans nye syn. Det første forslaget gjaldt spørsmålet om avskaffelse av adelen. Falsen fremsatte nå en gjentakelse av de to lovforslagene av 1816 og 1818 som kongen hadde nektet å sanksjonere. Men da saken kom opp i Stortinget, sluttet Falsen seg til dem som ville ha saken utsatt til neste storting, under henvisning til de farer fra utlandet som Karl Johan nå skremte med. Falsen led her nederlag, og loven ble drevet gjennom.

Den andre saken gjaldt gjeldsoppgjøret med Danmark. Kieltraktaten hadde fastslått at Norge måtte bære sin del av den dansk-norske statsgjelden, og etter flere års forhandlinger hadde Karl Johan i 1819 inngått en avtale om betaling av 3 millioner riksdaler. I sin grunnlovsfortolkning fra 1817 hadde Falsen hevdet at Norge ikke skyldte Danmark noe, og at Kieltraktatens bestemmelse om deling av gjelden ikke var forpliktende for Norge, siden konvensjonen av 1819 var avsluttet uten Stortingets samtykke. Falsen ble formann i den komiteen som behandlet konvensjonen, og foreslo i sin innstilling at Norge bare skulle betale den delen av gjelden som alt var forfalt og kreve at Sverige skulle betale resten.

Også denne saken møtte bestemt motstand i Stortinget, som sendte den tilbake til komiteen. Falsen skrev nå en ny innstilling, som nesten på hvert eneste punkt tok et annet standpunkt enn den forrige innstillingen. Han tilstod åpent at han hadde skiftet mening fra sitt tidligere standpunkt, og argumenterte med at det var om å gjøre ikke å provosere svenskene. Senere gikk han faktisk så langt at han i forbindelse med stortingssamlingen i 1824 skrev en anonym pamflett hvor han gikk inn for å gi kongen absolutt veto. Hvis Karl Johan ikke fikk et slikt veto, kunne han etter Falsens mening komme til å sette voldsmakt mot Stortingets beslutninger.

Generalprokurør

For første gang kom Falsen nå i direkte forbindelse med Karl Johan. Mens kongen var i Christiania i august 1821, tilbød han Falsen det nye embetet som generalprokurør som han planla å opprette. Falsen hadde allerede i sitt grunnlovsutkast fra 1814 uttrykkelig forutsatt at et slikt embete skulle opprettes, med den oppgave å føre tilsyn med statens tjenestemenn. I første omgang tilrådet Falsen at saken foreløpig ble utsatt. Men tre måneder senere underrettet han stattholderen om at han var villig til å motta embetet, og et halvt år senere, i 1822, ble han utnevnt til generalprokurør av kongen, uten innstilling fra regjeringen i Christiania. Fra da av var Falsen i virkeligheten politisk en død mann.

I de tre årene han var generalprokurør, utfoldet Falsen en omfattende kontrollvirksomhet. Han påtalte forsømmelser og misbruk av makt, og tok imot klager fra forurettede. Han uttalte seg også om lovforslag fra regjeringen. Et sentralt trekk ved hans virke kommer til uttrykk i hans tiltak til reformer i fengsels- og straffevesenet. Men arbeidet som generalprokurør brakte ham liten takk. Falsen ble nå utsatt for voldsomme angrep. Embetsmennene likte ikke generalprokurørens strenge kontroll. Amtmenn og sorenskrivere saboterte så langt det var mulig hans forslag, og det kom enkelte ganger til voldsomme sammenstøt. Embetsmennene så på ham som en kongelig storinkvisitor, en politisk agent og angiver for Karl Johan. Det Norske Nationalblad fremstilte ham som en holdningsløs overløper som gikk den svenske kongens ærend.

I virkeligheten brukte ikke Falsen sitt nye embete i partipolitikkens tjeneste. Men den måten han hadde fått embetet på, førte til at han ble møtt med mistillit, og nå ikke bare fra en demokratisk opposisjon, men også fra hele embetsstanden. I 1824 vedtok Stortinget mot én stemme en søknad til kongen om å inndra generalprokurørembetet når dette ble ledig, eller gjerne før, og overfor dette forslaget trakk Falsen seg tilbake.

Siste år

Christian Magnus Falsens grav
Christian Magnus Falsens gravminne i Gamlebyen gravlund i Oslo.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

I begynnelsen av 1825 overtok han stiftamtmannsembetet i Bergen etter Wilhelm F. K. Christie, og som Christie klaget han over den store arbeidsmengden. Det er også hevet over tvil at alle angrep han var blitt utsatt for, hadde satt sitt preg på hans nervøse sinn.

I 1828 fikk Falsen oppgaven med å lage utkast til en alminnelig politilov. I 1830 etterlot han seg papirer Afhandling om Politievæsenet. Her var han mer opptatt av statens sikkerhet mot egennyttige og farlige borgere enn av å trygge borgernes individuelle velferd. Her anes et klart autoritært syn og et perspektiv ovenfra og ned i definisjonen av forholdet mellom stat og borgere.

I mai 1828 flyttet Falsen tilbake til Christiania, da han tiltrådte embetet som høyesterettsjustitiarius. Han hadde meldt seg til dette embetet fordi Stortinget i 1827 hadde nektet ham den kontorgodtgjørelsen som kongen hadde bevilget ham, og han ble utnevnt mot regjeringens innstilling. Men arbeidet som justitiarius ble ikke langvarig. Alt i juni måned fikk et slagtilfelle i retten, og senere møtte han ikke der. I november samme år ble han oppnevnt som medlem av den nye kriminallovkommisjonen, og han arbeidet flittig med de spørsmål som han ble forelagt. Sommeren 1829 ble han så syk at han måtte tenke på å ta avskjed. Men før han fikk sendt sin avskjedsansøkning, døde han, bare 47 år gammel.

Ettermæle

Falsen var i samtiden sterkt omstridt som embetsmann og politiker. Selvstendighetsmennene i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 omtalte han som «den herlige Falsen», og ettertidens selvstendighetsmenn blant historikerne har gitt ham ærestittelen «Grunnlovens far». Unionsmennene på Eidsvoll, som for eksempel Jacob Aall, har skildret ham med dystre farger: «Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barsk hans Mine i Forsamlingen».

Mens Falsen på Eidsvoll ble beundret av selvstendighetspartiet, har ettertidens historikere – blant andre Halvdan Koht – satt et stort spørsmålstegn ved hans politikk i årene etter 1814: «Og endda hundrede aar etter hans død sitter det som et sviende spørsmaal i vor historie: Var han en forræder? Eller blev det gjort ham blodig uret? Var det trods alt en indre sammenhæng i de tilsynelatende motsigelser? Eller skiftet han virkelig idealer?»

Utgivelser

Norges historie
I 1823–1824 utkom Falsens Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter i fire bind.
Av /Hadeland Folkemuseum.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Det eldste bevarte manuskriptet fra Falsens hånd har som emne Atheniensernes Historie og er på nesten 500 sider. Det var atenernes demokratiske forfatning som tiltrakk ham. Gjennom lesning av den danske historiker og filosof Tyge Rothes Nordens Statsforfatning før Lehnstiden lærte han at demokratiet hadde preget også det gamle Norge. I Bergens Museums manuskriptsamling finnes en hel rekke historiske opptegnelser fra hans hånd. En stor del av dem skriver seg fra Norge i årene før 1814, således to hefter historisk-geografiske Excerpta fra 1804–1805 og et stort Kronologisk Register over Historien fra Aar 2300 før Chr. til ca. 1800 etter Chr.

Fra 1819 av la Falsen ned et stort arbeid på historiske undersøkelser og syslet særlig med en fremstilling av den gamle norske historie. Høsten 1821 gav han ut en innledning, en historisk norgesgeografi med en skildring av det gamle norske samfunn, og i 1823–1824 utkom hans Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter i fire bind.

Et utvalg

  • Et Par Ord om de Grundsætninger og Regler, som formeentlig bør følges ved en ny Matriculs Indretning for Norge, i Topographisk-Statistiske Samlinger, utgitt av Det Kongelige Selskab for Norges Vel, del 1, bind 2, 1812, s. 159–174
  • Hvad har Norge at haabe, hvad har det at frygte af en Forbindelse med Sverrig, og under hvilken Betingelse kan denne Forening ene være ønskelig?, 1814
  • Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge (sammen med Johan G. Adler), 1814 (først trykt i Journal for Rigsforfatning, Lovgivning og Politie, bind 1, hefte 2, 1814)
  • Einar Thambeskjelver, Nordens Helt, Bergen 1815
  • Forslag til en Lov angaaende Odels- og Aasædesretten, 1815
  • Norges Odelsret med Hensyn paa Rigets Constitution, Bergen 1815
  • Bemærkninger over Skriftet: «En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge [etc.]», 1817
  • Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar, Bergen 1817
  • redaktør for Den Norske Tilskuer (sammen med Herman Foss og Jonas Rein), 1817–1821
  • Udtog af Fortidens Geographie, 1819
  • Geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, og Udsigt over dette Lands ældste Historie og Forfatning, 1821
  • Bemærkninger i Anledning af Constitutions-Forslaget om Kongens Veto (anonymt), 1824
  • Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter, 4 bind, 1823–1824
  • General-procureurens Stockholms-reise. Christian Magnus Falsens ferd til kronprins Oscars formæling. Dagbok ført 26. mai–19. juli 1823, utgitt av R. Tank, 1945

Etterlatte papirer

  • En del manuskripter, blant annet Atheniensernes Historie, 1800–1801, Excerpta, 2 hefter, 1804–1805, og Kronologisk Register over Historien fra Aar 2300 før Chr. til ca. 1800 etter Chr., finnes i Manuskriptsamlingen, Bergens Museum, UiB

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Daa, Ludvig Kristensen: K. Magnus Falsen, et Bidrag til Norges Konstitutions Historie, 1860
  • Falsen, Conrad: Slegten Falsen, 1915
  • Halvorsen, J.B.: biografi i Norsk forfatterlexikon, bind 2, 1888
  • Hommerstad, Marthe: Stridsmannen – Christian Magnus Falsen, 2015
  • Indrebø, Gustav: Det norske generalprokurørembættet. Chr. M. Falsen 1822–1825, 1919
  • Koht, Halvdan: «Frihetsgjerningen paa Eidsvold», i Carl W. Schnitler m.fl.: Eidsvold 1814, 1914, s. 65–240 (særlig s. 129–132, 170–173, 194–201 og 220–226), og «C. M. Falsen», ibid., s. 248–254
  • Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 4, 1929
  • Lindstøl, Tallak: biografi i Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 1, 1914
  • Mykland, Knut: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Vullum, Erik: Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader, 1881
  • Worm-Müller, Jacob S.: «Christian Magnus Falsen. Linjen i hans politikk. Opposisjonsinnlegg ved Einar Østvedts doktordisputas», i Historisk tidsskrift, bind 34, 1946–48, s. 458–485
  • Østvedt, Einar: Christian Magnus Falsen. Linjen i hans politikk, 1945

Faktaboks

Christian Magnus Falsen
Historisk befolkningsregister-ID
pd00000012566538

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg