Faktaboks

Birger Tvedt
“Biggen”
Født
1. februar 1910, North Shields, Storbritannia
Død
1. mai 2002, Oslo
Virke
Lege og fysioterapeut
Familie
Foreldre: Diakon og klokker Sigvard Andreas Tvedt (1876–1965) og Martha Carense Kruse (1882–1966). Gift med fysioterapeut Inger Torgersen (11.12.1924–), datter av forretningsdrivende Dag Torgersen (1874–1955) og Lilly Jacobsen (1886–1968).

Birger Tvedt ledet fysioterapiutdanningen i Norge i store deler av etterkrigstiden. Han var en foregangsmann i forebyggende helsearbeid og pådriver for fysisk aktivitet, lenge før trim- og joggebølgen nådde Norge.

Tvedt vokste opp på Skansen i Bergen. Etter examen artium på Tanks skole i hjembyen 1930 drog han til Tyskland og utdannet seg til fysioterapeut. Deretter studerte han medisin ved Universitetet i Oslo og ble cand.med. 1942. Etter brannen i Universitetets aula november 1943 flyktet han til Sverige og kom til Uppsala, hvor han en periode virket som lege for norske flyktninger og fikk arbeide under idretts- og arbeidsfysiologen, professor Torgny Sjöstrand.

Under klengenavnet “Biggen” gjorde Tvedt i årene etter krigen idretts- og arbeidsfysiologi til sin hovedinteresse. Han var aktiv som lege for de norske idrettsutøverne til flere verdensmesterskap og olympiske leker, og han tok opp arbeidet mot belastningslidelser. 1946 ble han knyttet til Oslo Ortopediske Institutt som lærer og var senere undervisningsleder frem til staten 1966 overtok driften under navnet Statens Fysioterapiskole. Han drev instituttet sammen med dr. Otto Holmboe til dennes død 1959, deretter på egen hånd, og hadde her ansvar for hovedundervisningen for norske fysioterapeuter.

På mange måter var Tvedt en pioner som brukte svært uortodokse metoder i undervisningen. Fordi han var uortodoks, var han også omstridt, men ble aldri faglig trukket i tvil, snarere tvert imot. Stor pedagogisk verdi hadde undervisningens hans også. Man sa gjerne at “Tvedt er Tvedt” eller at “Dr. Tvedt er gal”, men alt var positivt og godt ment. Som underviser var han sjeldent spirituell og mente med hele seg at “inaktivitet er den farligste livsformen”. Hva han underviste i, er det ikke så lett å beskrive, men det fikk etter hvert betegnelsen “tvedtologi”. Det er sagt at han underviste etter innfallsmetoden; uansett lærte han fra seg mye som ikke står i noen lærebøker. Det var kanskje hans fremste styrke.

Birger Tvedt hadde mange jern i ilden samtidig og gav aldri opp troen på menneskets iboende kraft til å forandre seg for å få det bedre. I første rekke gikk det på fysiske holdninger og aktivitet. Han mente selv den sykeste av de syke kunne få til litt – og få det litt bedre. Stikkordet var bevegelse. Tvedt sørget for at folk innenfor ulike yrkesgrupper ble filmet og studerte filmen sammen med dem for å lære å se – for at de med bakgrunn i seg selv skulle forstå at forandring var nødvendig og mulig, spesielt innen arbeidsteknikk. Da Erling Stordahl etablerte sitt helsesportssenter på Beitostølen, var Tvedt på plass som aktiv konsulent. Helsedirektør Karl Evang var av den oppfatning at Tvedt med sine ideer om fysisk aktivitet lå 20–30 år foran sin tid.

Tvedt var i en årrekke knyttet til Politihøgskolen og en aktiv pådriver for norske polititjenestemenns fysiske fostring. Han var dessuten i mange år spesiallege ved Oslo politidistrikts bedriftshelsetjeneste. På to små rom i Politihuset i Oslo tok han imot pasienter med dårlige ben og armer, vonde nakker og stive rygger. Ved å følge dr. Tvedts treningsprogram ble folk friske, og det er mange politifolk over det ganske land som har mye å takke “Biggen” for.

Som menneske var Birger Tvedt først og fremst raus. Han likte å arbeide gratis og tok aldri honorar av sine pasienter. Derimot fulgte ham dem opp personlig og ringte gjerne opp om kvelden etter en konsultasjon for å høre hvordan det gikk. “Biggen” var full av godt humør, mange gode historier og pussige innfall. Han brukte klassisk musikk aktivt i behandlingen. Han ville gjerne ha folk til å marsjere – ikke for å gå i takt, for han visste utmerket godt at “den som går i utakt, lytter til en annen tromme”, men han ville ha folk i form og mente at store deler av livslykken lå nettopp der.

Dessverre var ikke Tvedt noe utpreget skrivende menneske. Han fikk derfor aldri plassert sin “tvedtologi” mellom to permer, men han etterlot seg noen mindre arbeider, bl.a. et brevkurs i forebyggende helsearbeid. “Lev livet levende” var et av hans fyndord. Fremfor alt var han en folkehelsens herold. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1990 og var æresmedlem av Norsk Fysioterapiforbund.

Verker

    Et utvalg

  • Hygiene og idrett, i Til Tyskland for freden, håndbok for Tysklandsbrigaden, 1947 (på Internett: http://www.tysklandsbrigaden.no/Publikasjonar/Tysklandsbrigaden_fred/Kapittel11.html)
  • Helsekurs, 1960 (2. utg. 1969)
  • Arbeidsstudier, bd. 1 (sm.m. B. Harestad), 1969
  • overs. K. Zebroff: Yoga for oss alle, 1974

Kilder og litteratur

  • Norges læger 1937–46, 1951
  • Stud. 1930, 1955
  • N. Husom: “Hedersmann, fra St. Olavs plass til St. Olavs orden”, i Fysioterapeuten nr. 13/1990, s. 24–26
  • K. H. Haugen: En utdanning i bevegelse – 100 år med fysioterapiutdanning i Norge, 1997
  • J.-K. Jørgensen: “Lev livet levende”, intervju med Birger Tvedt, i OP-Nytt nr. 3/2000
  • O. Johansen: “Birger (Biggen) Tvedt”, nekrolog i Aftenp. 7.5.2002
  • opplysninger fra Inger Tvedt, 2004