Faktaboks

Bernhard Dunker
Carl Christian Henrik Bernhard Dunker
Født
22. mai 1809, Slesvig, Sønderjylland (nå Schleswig, Tyskland)
Død
28. juli 1870, Christiania
Virke
Advokat og forfatter
Familie
Foreldre: Bergassessor Johan Friedrich Wilhelm Dunker (1775–1844) og Conradine Birgitte Hansteen (1780–1866; se Conradine Dunker). Gift 1.5.1839 i Christiania med Edle Jasine Theodore Grundt (2.4.1811–14.12.1887), datter av fogd Lars Otto Grundt (1763–1829) og Helene Dorothea Roll (1785–1849). Far til Mathilde Schjøtt (1844–1926); farfar til Jens Gram Dunker (1892–1981); bror til Vilhelmine Ullmann (1816–1915); morbror til Ragna Nielsen (1845–1924) og Viggo Ullmann (1848–1910); søstersønn av Christopher Hansteen (1784–1873).
Bernhard Dunker

Bernhard Dunker. Maleri av Johan Gørbitz. Oslo Bymuseum.

Bernhard Dunker
Av /※.

Bernhard Dunker var regjeringsadvokat, politisk skribent og skjønnlitterær forfatter. Han var kjent og fryktet for sin replikk og sitt vidd og øvde gjennom sine skrifter stor innflytelse på norsk politikk og samfunnsliv.

Dunker kom til Norge da han var omtrent ett år gammel og vokste opp i Christiania. Han ble student 1828 og cand.jur. 1834. Som student var han huslærer hos fogd Grundt, hvor han møtte sin tilkommende. Som ferdig jurist ble han 1834 ansatt som fullmektig hos advokat Frederik Stang. 1837 ble han utnevnt til overrettsprokurator, 1841 til høyesterettsadvokat og 1859 regjeringsadvokat.

Dunkers oppvekst var preget av sykdom og materiell fattigdom. Foreldrene var beleste, språkmektige og utmerket seg i musikk- og teaterlivet, men farens uheldige prosjekter satte dem i gjeld, og moren måtte forsørge familien med en pikeskole i hjemmet. Der gav skolegutten Bernhard regneundervisning. Som ungdom var han usikker og vant først full selvtillit i yrkeslivet, hvor han snart pekte seg ut med sterke følelser, skarpt intellekt, sjelden veltalenhet, seig viljestyrke og stor arbeidskapasitet. En flengende humor ble hans mest drepende våpen. Det uvørne, ensidige og eksentriske i hans ferd ble mer synlig da hans helseproblemer – med reumatisme, migrene, svake lunger og depresjoner – ble alvorligere.

Venner og studiekamerater fant Dunker i Intelligenspartiet, blant dem J. S. Welhaven, A. M. Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. Tro på verdifull tradisjon, god form og klar tale preget Intelligensen; selv så de seg som nasjonale og nytenkende. Skjønt Dunker kunne være vrang i munnen og krass med pennen, erfarte mange, også utenfor kretsen, at han ofte var snill og storsinnet i gjerning. Hans selvstendige og kritiske samfunnsorientering endret med tiden hans åndsaristokratiske og politisk konservative innstilling, og hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning.

Dunkers analytiske evner, strenge logikk, psykologiske innsikt, elegante form og oratoriske gaver skulle bli hans varemerke. Han fikk en stor praksis, ble fort landskjent, spesielt søkt som forsvarer og ble kalt landets ypperste taler for skranken. I alt førte han mer enn 800 saker, bl.a. var han forsvarer for vennen Ole Bull i saken mot bergenspolitiet 1850 og for Marcus Thrane og hans tilhengere. Den sistnevnte saken vakte voldsom oppsikt: Thrane og thranittene ble anklaget for landsforræderi fordi de hadde krevd politiske rettigheter og stemmerett. Stikk imot rådende politisk opinion fant Dunker kravene fullt berettigede og kalte dommerne forutinntatte og hevngjerrige, men fikk bare frikjent noen få av de anklagede. Likevel gikk arbeiderne i fakkeltog til Dunker og takket ham med leverop og sang. Dunkers forsvar er blitt kalt genialt og blendende. Hans rettsprinsipp var å la hvert individ få det best mulige forsvar, og så langt han evnet, avviste han aldri en sak.

Dunker deltok med engasjement og vektige innlegg i debatten om unionen og konstitusjonen. Hans konservatisme i forfatningsspørsmål i 1840-årene nedfelte seg i skriftet Om den norske Constitution (1845), som markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville la kongen få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som “indskrænket monarkisk”, holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et “modificeret Enevælde”. At han dermed ble oppfattet som “erkerojalistisk” reaksjonær, uroet ham ikke det minste.

Dunkers samfunnsinteresse og vennskap med parlamentarisk innstilte statsråder som Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt gjorde at han kom til å spille en sentral politisk rolle i flere faser. Sommeren 1860 var han villig til å overta den statsrådspost han forventet å bli tilbudt, men vennene trådte i stedet ut av regjeringen. Gjennom sine politiske skrifter og kontakter ble han likevel en sentral aktør. Da regjeringen 1854 mente at Stortinget ikke hadde rett til å nedsette en jurykommisjon, hevdet han Stortingets rett til å utarbeide en jurylov og deltok i arbeidet med det lovutkastet som ble fremlagt 1857, selv om han personlig var helt imot et jurysystem. Han ble også en ledende kraft i jurykommisjonen av 1860, som stod bak det nye lovutkastet som ble lagt frem 1862.

Dunker var varm unionsvenn og beundrer av kong Karl Johan. Dessuten var han ivrig skandinavist i den forstand at han ønsket et aktivt, fritt samarbeid mellom tre folk. I taler og artikler forsvarte han lidenskapelig Danmarks kamp mot Preussen i 1848 og 1864.

I 1860-årene tok han et omfattende oppgjør med svensk unionspolitikk og fremholdt et klart norsk standpunkt mot svenske overhøyhetskrav. To skrifter av Dunker grep avgjørende inn i unionskampen. Hans berømte Flyveblad fra 1859–60 om stattholdersaken kom først ut anonymt, men folk gjenkjente hans penneføre, polemiske art og dyptgående kritikk. Han hevdet norske statsmakters enerett til å rå for Norges grunnlov, men fikk ikke selv oppleve opphevelsen av stattholderposten 1871.

Da Sverige krevde en revisjon av unionsoverenskomsten, avviste Dunker dette. I skriftet Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge fremholdt han at Norge hadde den rett det behøvde i riksakten fra 1815. En programfestet og sterkere betont forening vurderte han som ufrihet for Norge. Landet eide all den selvstendighet som ikke uttrykkelig var fratatt det. På samme grunnlag kritiserte han det forslag til unionsakt som unionskomiteen av 1867 fremla. Dunkers skrifter vakte uhyre oppmerksomhet i nabolandene, og hans syn seiret da saken, etter hans død, kom opp i Stortinget.

Dunkers samtid verdsatte ham særlig som fremragende jurist. Senere har mange hevdet at han var betydeligst som politisk forfatter. I vår tid taler hans kjærlighet til og arbeid for kulturlivet like sterkt for å sette ham et varig minne.

Dunker hadde vært barneskuespiller i Det dramatiske Selskab, og som voksen behersket han opplesningens kunst til fulle. Slektskapet mellom scenen og skranken var utvilsomt nært. Dunker virket for å utvikle et mangesidig norsk åndsliv med en norsk presse, en norsk scene og en norsk forfatterstand. Han støttet Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen med pengegaver og hjalp dem til stipend, og han bistod Camilla Collett med å få utgitt Amtmandens Døttre.

1860–63 var Dunker formann i styret for Christiania Theater, der han engasjerte seg i så vel regi og repertoarvalg som dramaoversettelser. I en ny formannsperiode 1865–66 gjorde han Bjørnson til kunstnerisk direktør. Med diktatorisk iver og entusiasme styrket han teaterets økonomiske og kunstneriske side, og fikk bl.a. stor betydning for Laura Gundersens modning som skuespiller. Vennskapet mellom Bjørnson og Dunker var ikke friksjonsfritt, men bygd på gjensidig fascinasjon. I skuespillet En Fallit brukte Bjørnson Dunker som modell for advokat Berent – en streng logiker, en glimrende jurist, med en eiendommelig, bunden varme. I Bjørnsons dikt “Til Regjeringsadvokat Dunker” heter det: “Tak for dit mod i en grund-feig tid, og klarhed under vor mørke-rid ... Min tak for alt af din ånd, dit hjærte, for alt det store, af dig jeg lærte.”

Dunker var en blendende brevskriver og reiseskildrer og en habil tegner, som har utført alle kjente portretter av moren. Hans Reise til Tellemarken og til Arendal er en sjarmerende skildring av en embetsreise og ble en nasjonal hyllest til land og folk. Han betraktet naturen med begeistring og refleksjon, og bygdefolket vakte hans humørfylte interesse. Samtidig kaster reiseberetningen lys over det kjærlige, samstemte forholdet til moren. Han var opptatt av samspillet mellom en nasjonal og en europeisk identitet og fulgte nært med i europeisk litteratur. Brevene til den danske dikterhustru Julie Winther (gift med Chr. Winther) er kanskje hans ypperste verk og vitner om et inderlig vennskap. Også brevene til den danske juristvennen A. F. Krieger er særdeles velskrevne, fortrolige og personlige. Via brevene, som ble utgitt i 1950-årene, har ettertiden kunnet bli kjent med følsomme, sympatiske og intime sider ved den offentlige personen.

Dunkers landsted Skinderbugten på Malmøya, tegnet av vennen H. E. Schirmer 1848–51, var den første sveitservilla ved Oslofjorden og planlagt slik at fjordnaturen ble en del av hageanlegget. Både landstedet og Dunkers hjem i byen ble samlingssteder for norske og utenlandske ledende navn innen vitenskap, politikk og kunst. Han var med på å forme en intellektuell selskapskultur og pleie av bykultur i vårt land, og han viste oppmerksomhet og velvilje overfor kretsens ungdom.

Bernhard Dunker deltok i den offentlige debatt med store taler og diskusjonsinnlegg og skrev utallige artikler i skandinaviske aviser og tidsskrifter. Motmenn fikk han nok av, ikke minst i kretsen rundt Morgenbladet og dets redaktør Christian Friele. Dunkers tungsinn og sviktende helse gjorde ham ufør i lange perioder, og han stod ofte ensom og søkte aldri popularitet. Likevel var han en åndsmakt, en innflytelsesrik person og en begavet kunstner. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1860 og var også ridder av Nordstjärneorden.

Verker

  • Om den norske Constitution, 1845
  • Ole Bulls Proces med Bergens-Politi, København, 1851
  • Flyveblad. Om Statholderposten, nr.1–5, 1859–60 (2. utg. 1866)
  • Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge, København 1866
  • Reise til Tellemarken og til Arendal sommeren 1852, 1922
  • Breve til Julie Winther, med forord av Solveig Tunold, 1954
  • Breve til A. F. Krieger, ved Øivind Anker, 1957

    Etterlatte papirer

  • Brev i Håndskriftsaml., NBO (brevsaml. nr. 116)

Kilder og litteratur

  • Dunkers brev (se ovenfor)
  • B. Bjørnson i Norsk Folkeblad, 1867
  • B. Dunker: “Af Professor Agerskovs Brevsamling”, i Tilskueren, 1893, s. 555–565
  • M. Schjøtt: “Smaa erindringer om Bjørnstjerne Bjørnson og advokat Bernhard Dunker” i Urd, 1912, s. 545 og 1913, s. 7–8, 30, 67–68 og 163–164
  • G. Hallager: Norges høiesteret 1815–1915, 1915
  • Finne-Grønn, bd. 1, 1926
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Østvedt: Bernhard Dunker. Juristen. Politikeren. Kulturmennesket, 1940
  • M. Borup: Breve fra og til Christian Winther, København 1974, bd. 2, s. 90–107, bd. 3, s. 100–105
  • A. Lorenz: Forstandens lys og hjertets varme. Kvinnesilhuetter i slektsramme. Conradine Dunker og Vilhelmine Ullmann, 1996
  • d.s.: “Et kjærlig vennskap. Bernhard Dunker og Julie Winthers historie”, i Historie nr. 1/1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av J. S. Welhaven, trolig mellom 1828 og 1834; NBO
  • Maleri (brystbilde) av Johan Gørbitz, 1847; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Henrik Lund (etter fotografi), u.å.; Oslo Bymuseum

    Fotografiske portretter

  • Daguerreotypi av Jasine og Bernhard Dunker, trolig fra 1843; p.e
  • Fotografier fra 1850- og 1860-årene; NBO