Astrid Hjertenæs Andersen skrev seg tidlig inn i den modernistiske retningen i norsk etterkrigslyrikk. Diktene viser en klar tilknytning til det sene 1800-tallets symbolisme og er gjerne inspirert av musikk og billedkunst.
Hun vokste opp i Horten og Borre i Vestfold. Faren var oversignalør i marinen. Etter middelskoleeksamen gikk hun på Hallings sekretær- og journalistskole for damer, og deretter arbeidet hun som kontordame og journalist i Horten blad og som ekspedisjonsdame i Aftenposten. 1939 giftet hun seg med maleren Snorre Andersen, som senere illustrerte flere av hennes diktsamlinger.
Sine første dikt fikk hun antatt i A-Magasinet 1940, og i årene som fulgte, var hun ofte representert med dikt i Aftenposten og Dagbladet. Senere ble hun også en flittig bidragsyter i Magasinet for alle. Fra 1942 av viet hun seg helt til diktergjerningen. Den første diktsamlingen, De ville traner, fikk hun utgitt på det lille forlaget Høvik Bokhandel, A.I. Vig 1945. Senere gikk hun over til Aschehoug.
Allerede i debutsamlingen står hun frem som en skolert og utpreget intellektualistisk forfatter med mange referanser til filosofi, mytologi og klassisk litteratur, og med dikt som er inspirert av musikk og malerkunst. Den innledes av to sonetter, og samlingen veksler mellom tradisjonelle strofeformer, med og uten enderim, og frie vers. Språket er billedrikt, og dikterjeget speiler seg ofte i naturen som besjeles og tjener som resonansbunn for følelser og tanker. Både her og især i senere samlinger dyrker hun den poetiske sammenligning som retorisk figur. Mange dikt er preget av en vitalistisk holdning, med et kvinnelig subjekt som streber etter å gi seg sin sanselighet i vold, til dels under motstand fra mannen, som søker å sette grenser for den kvinnelige utfoldelsen – uten at det er tale om noe bevisst kvinnefrigjøringsprosjekt. Her finnes nemlig også flere tradisjonelle kvinnebilder og uttrykk for lengsler etter en passiv kvinnerolle.
Fra og med den andre samlingen, De unge søylene, blir billedbruken dristigere og mer original, med assosiasjonsrike metaforer og sammenligninger som utvikles fritt over flere verselinjer og stedvis beveger seg langt vekk fra det opprinnelige sammenligningsleddet. Begge samlingene ble godt mottatt, men det er først med Skilpaddehagen (1950) hun for alvor står frem som en prototypisk representant for den sensymbolistiske tendensen innenfor norsk etterkrigsmodernisme. Under påvirkning av bl.a. angloamerikanske lyrikere som Wallace, Stevens og T. S. Eliot utnytter hun med hell modernismens flimrende assosiasjonsteknikk og forlater enderimet til fordel for innrim, halvrim og bokstavrim.
Erotiske motiver opptar stor plass i 50-tallssamlingene Strandens kvinner og Vandrersken. Her finner vi dessuten de klareste eksemplene på en kritisk revisjon av tradisjonelle kvinnebilder, bl.a. i diktet “Kvinnen og dansen” fra den første samlingen. Det gjennomgående vandrermotivet som uttrykk for en søken etter en kvinnelig identitet kommer direkte til uttrykk i tittelen på den andre samlingen. Pastoraler 1960 er en mer filosofisk anlagt samling, med dikt som søker etter det tidløse og evige bak tingenes og tidens ytre former, særlig i en syklus med dikt som bygger på myten om de tolv stjernebildene. En følelse av fremmedgjøring og identitetsoppløsning søkes opphevet ved at dikterjeget går opp i kunstens og mytenes verden som gir større plass til drøm og mystikk. Slektskapet med det romantiske synet på dikteren som en formidler av skjønnhet og dypere livsverdier trer her for alvor frem.
Et enklere, mer anskuelig og deskriptivt billedspråk preger Frokost i det grønne (1964), der naturopplevelser og inspirasjon fra musikk og billedkunst fortsatt spiller en viktig rolle. I flere dikt stilles konkrete bilder konjunksjonsløst ved siden av hverandre – “En naken klippe. Strand. Et sus av stillhet.”, og de lange setningsperiodene er erstattet av setningsemner. Den samme poetiske teknikken gjenfinnes i Rosenbusken (1972), som rommer dikt av ulike slag, fra konkret naturpoesi til noe som kan minne om samfunnskritisk lyrikk i tidens ånd. Mer enhetlige er Andersens to siste samlinger, Et våroffer (1976) og De tyve landskaper (1980). Den siste inneholder naturdikt skrevet til mannens akvareller. 1964 utgav hun sammen med Gunvor Hofmo og Astrid Tollefsen samlingen Treklang. Dikt i utvalg, og 1985 utgav Aschehoug hennes Samlede dikt.
Sammen med sin mann oppholdt Andersen seg flere ganger i utlandet og foretok en rekke reiser som fikk stor betydning for hennes forfatterskap. I 1949 oppholdt de seg i Italia. Året etter drog de bl.a. til Belgia, Nederland og Frankrike. Under et ettårig stipendopphold ved Yale University i USA studerte hun amerikansk poesi og drama. 1966 bosatte de seg på et lite småbruk i Ramsnes i Vestfold, men hadde fremdeles flere utenlandsopphold, bl.a. i Algerie og Island. De to siste oppholdene danner utgangspunkt for reisebeskrivelsene i Hyrdefløyten. Epistler fra Algerie og Svaner og nåtid. Epistler fra Island. 1967 gav hun ut den poetiske kortromanen Dr. Gnomen, om en vindtørr universitetslærer og en følelsesvar kvinne, en bok som med sin åpne form og sitt billedrike språk kan leses som et forsvarsskrift for den poetiske fantasi i et gjennomrasjonalisert samfunn.
Astrid Hjertenæs Andersen mottok en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Kritikerprisen 1964 (for Frokost i det grønne), NRKs Ønskediktpris 1975, Riksmålsprisen 1976 og den svenske Doublougprisen 1984. Hun satt i Forfatterforeningens litterære råd 1974–79, og deltok i en årrekke aktivt i internasjonalt samarbeid med kunstnere i Skandinavia, det øvrige Europa og USA.