Faktaboks

Asle Enger
Asle Ellingsen Enger
Født
15. august 1906, Ådal (nå Ringerike), Buskerud
Død
27. januar 2000, Oslo
Virke
Teolog
Familie
Foreldre: Gårdbruker Elling Aslesen Enger (1880–1946) og Olava Ringerud (1881–1965). Gift 9.9.1933 med Ellen Berg (23.4.1908–), datter av skogeier og gårdbruker Oluf Berg (1872–1943) og Kristine Thisted (1878–1969).

Asle Enger var frivillig fange i tyske konsentrasjonsleirer i årene 1943–45. Etter krigen virket han som sogneprest først i Hønefoss og deretter over 20 år i Frogner i Oslo.

Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Det var en uløselig lojalitetskonflikt. Enten svek han sin familie og reiste, eller han svek sin kirke og Mester, og ble hjemme. Hans kone Ellen avgjorde for ham: “Reis, Asle. Dette er et kall til oss alle.” Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap. Ikke alle kom hjem igjen. Også begravelser hørte med til prestegjerningen. Oppholdet var heller ikke ufarlig for ham selv. Asle Enger hadde drevet med illegalt arbeid i de første krigsårene. Som prest leste han opp Kirkens Grunn påsken 1942.

Asle Enger var av bondeslekt og vokste opp på slektsgården Enger i Viker i Ådalen. Etter examen artium 1925 tok han Krigsskolens nederste avdeling og begynte på medisinstudiet, men gikk over til teologien og ble cand.theol. fra universitetet i Oslo 1932. I årene etter den annen verdenskrig var han sogneprest i Hønefoss (1946–55). Men det var i hovedstaden han fikk den største delen av sin prestegjerning, fordelt på to lengre perioder, først som hjelpeprest og klokker i Paulus menighet (1933–39) og hovedprest i Piperviken menighet (1939–46), senere som sogneprest i Frogner (fra 1955 til han gikk av 1976). Han hadde således rik erfaring både fra Oslos østkant og vestkant, og la vekt på alltid å møte medmennesket med respekt, uansett hvor ytre sett vellykket, evnerik eller bemidlet den enkelte måtte være. Noen anklaget ham nok for å være for raus med å dele ut billetter til himmeltoget. Selv var han livende redd for det motsatte, nemlig å gjøre himmeldøren smalere og lavere enn den er.

Enger hadde gjennom tre generasjoner et nært og fortrolig forhold til kongefamilien. Han gledet seg alltid stort over de klare kristne vitnesbyrdene fra vår kongefamilie, samtidig som han hadde lite til overs for det han kalte medienes grafsing i kongehuset.

Asle Enger var initiativtaker til Kristent Befals Samfunn (KBS). Det var da han møtte britiske soldater i Tyskland i mai 1945, syngende på Onward Christian Soldiers (Fremad Kristi hærmenn), at noe ble tent i ham, som han måtte gjøre noe med i norsk sammenheng. Men først 1982 ble KBS en realitet. De ti første årene var Enger foreningens president.

Asle Enger forstod aldri helt kritikken mot at prester var aktive frimurere. Selv opplevde han engasjementet i denne sammenhengen som en sterk inspirasjon til sjelesørgeryrket. En tid var han Supremus prior clericorum (ordenens høyeste prelat). Han engasjerte seg lite i offentlig debatt. Dels var det et bevisst valg, dels strakk ikke tiden til. Men desto mer betydde han for alle dem han møtte gjennom et langt presteliv. Han eide den fine evnen og egenskapen at de som var i hans nærhet, følte seg oppløftet og oppmuntret. Postverket kunne gjerne gitt ham en fortjenestemedalje, for han var i alle år en særdeles flittig brevskriver. Mange familier har hatt stor trøst og glede ved å bruke Enger som forrettende prest når en av deres kjære gikk bort.

Intet av alt dette ble lagt til side da han ble pensjonist 1976. På mange måter ble “menigheten” utvidet da han gikk av, det kom henvendelser fra fjernt og nær, om gudstjenester, andakter, foredrag, vielser, begravelser med mer.

Mens han var i Frogner menighet, var han i noen år (1964–73) formann i hovedstyret i Oslo Indremisjon. 1948–52 var han medlem av Oslo og Tønsberg bispedømmeråd. I 31 år fra 1961 var han et betrodd medlem av styret i Kronprinsesse Märthas Minnefond. Han ble 1946 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden; samme året fikk han Røde Kors' Hederstegn, organisasjonens høyeste utmerkelse. Fra flere avdelinger innen Forsvaret, fra feltprestkorpset, Frimurerordenen, Borre kommune og Kristent Befals Samfunn fikk han plaketter eller andre former for æresbevisninger.

Verker

  • Med feltprestens øyne, 1950
  • Omsorg for hverandre, bd. 1 av Fra sjelesorgens verden,3 bd., 1979
  • artikler og andakter i en rekke aviser og menighetsblader

Kilder og litteratur

  • S. I. Apenes: Frivillig fange,1982
  • F. Birkeli: Mellom himmel og jord. Om fire norske sjelesørgere,1978
  • P. Odland: Asle Enger - 90 år i lysglansen,1996

    Videoopptak

  • Guds glade Enger,NRK 1985
  • “Et møte med Asle Enger”, intervju fra 1992, Hønefoss Rotary Klubb 1998
  • Asle Enger 1. æreskadett,Krigsskolen 1997

Portretter m.m.

  • Byste av Arne Durban, 1976; ved kontorinngangen til Frogner kirke, Oslo
  • Maleri av Marianne Hamsun, 1976; p.e
  • Maleri laget i fangenskap av Jens Christian Gundersen, 1944; p.e
  • Maleri av Harald Hauge, ca. 1950; Hønefoss kirke
  • Maleri av Johan Fredrik Hveding, 1959; Frogner kirke, Oslo