Faktaboks

Aslak Harniktsson Bolt
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested ukjent; trolig født ca. 1375; Trolig død 1450
Virke
Erkebiskop
Familie
Foreldre: Rådmann Harnikt Henningsson (nevnt 1389) og Sigrid Aslaksdatter Bolt (nevnt 1410).

Aslak Bolt var erkebiskop i Nidaros i mer enn 20 år, og markerte seg som en sterk tilhenger av økt selvstendighet for kirkeprovinsene. Han arbeidet også iherdig for å styrke erkestolens inntektsgrunnlag, og hans jordebok er en av de viktigste kilder til norsk økonomisk historie i senmiddelalderen.

Aslak Bolts far, Harnikt Henningsson, nevnes som rådmann i Bergen 1389. Faren tilhørte etter alt å dømme den senere så velkjente slekten Rømer; for det taler bl.a. det faktum at Aslak Bolt førte Rømer-ættens våpen. Både for- og etternavn stammet trolig fra morssiden, da hans mor, hustru Sigrid, sannsynligvis var datter av Aslak Kolbeinsson Bolt, som var rådmann i Oslo i 1350-årene. Aslak var altså født inn i de fremste adelsslekter i Norge på denne tiden.

Om hans yngre år vet vi ikke noe, bortsett fra at han skal ha vært i Erik av Pommerns tjeneste. 1407 ble Aslak valgt til biskop i Oslo, en stilling han neppe rakk å tiltre før dronning Margrete med pavens bistand fikk ham forflyttet til Bergen. Her holdt han sin første messe i domkirken på nyåret 1408. Typisk nok tok Aslak straks opp en fortegnelse over kirkens inventar med en bemerkning om at han etterfulgte to “danske bisper”.

De bevarte kildene har heller ikke så mye å fortelle om Aslaks episkopat i Bergen. Som biskop deltok han flere ganger på riksrådsmøter i Danmark, og 1426 var han med på å avslutte en traktat mellom Skottland og Norge i Bergen. Aslak var nok likevel mest opptatt av kirkelige anliggender. Han fikk gjenopprettet erkediakonatet ved domkapitlet ved å trekke inn økonomiske midler fra det gamle Jonsklosteret, som hadde kommet i forfall. Aslak viste tidlig sin interesse for den svenske helgen Birgitta og eide selv et eksemplar av hennes “Åpenbaringer”. I Bergen engasjerte han seg sterkt i arbeidet med å omdanne Munkeliv fra benediktinerkloster til birgittinerkloster.

1428 postulerte domkapitlet i Nidaros Aslak til erkebiskop. Ikke lenge etter reiste han nordover for å ta fatt i sitt nye embete. Det drøyde imidlertid et par år før alle formaliteter knyttet til pavens godkjenning var brakt i orden.

Aslak tok opp en fortegnelse over det gods han brakte med seg til Trondheim. Foruten de verdigjenstander han selv førte med seg, omfatter listen 20 kister med innhold. Vi får her en detaljert oversikt over en fremtredende biskops personlige utstyr og eiendeler. Det dreier seg om veggtepper og møbler til gjestebudshall og private værelser, bruksgjenstander, verdigjenstander, embetsutstyr, teologiske bøker m.m.

Som erkebiskop gjorde Aslak Bolt en stor innsats for å skaffe seg oversikt over erkebispesetets eiendommer og økonomiske rettigheter av ulike slag. 1432 brant domkirken; ikke minst av den grunn ble det viktig å bringe klarhet i og stabilisere kirkens økonomiske fundament. I årene 1432–33 ble den såkalte Aslak Bolts jordebok ført i pennen. Denne jordeboken er en av de aller viktigste kilder til norsk historie fra middelalderen. Erkebispesetet eide helt eller delvis tusenvis av gårder i Trøndelag og andre deler av landet. Gjennom sine innførsler om ødegårder og reduserte leieinntekter gir jordeboken en enestående innsikt i de langvarige befolkningsmessige og økonomiske konsekvenser av svartedauden 1349. Tilførsler i jordeboken viser også at erkesetet ervervet mange nye eiendommer i Aslak Bolts embetstid.

I de gamle lovene fant Aslak noen glemte bestemmelser om at det ved mikkelsmesse og olsok skulle gis almisser til de fattige. Disse ytelsene klarte Aslak å gjenopplive ved forhandlinger med bøndene. Kornet skulle likevel ikke som i tidligere tider gå til de fattige, inntektene ble lagt til 14 altere i domkirken. Kannikene som gjorde tjeneste ved disse altrene, skulle hver dag synge en messe for alle levende mennesker, for fred og gode åringer og lese en messe for alle kristne sjeler. Aslak prøvde også å blåse liv i den godvilje eller gave som tidligere erkebisper hadde mottatt som en frivillig ytelse. For Aslak Bolt var det tydeligvis maktpåliggende å inngå skriftlige avtaler med allmuen om de ulike ytelser. I Trøndelag og Nord-Norge ivaretok et nett av setesveiner erkesetets økonomiske interesser på det lokale plan.

På Aslak Bolts tid var det sterke indre spenninger i kirken. Konsilet i Basel trådte sammen 1431 med en klar målsetting om å begrense det pavelige velde. Det var i første rekke biskopene som ville gjenvinne noe av sin egen makt på bekostning av pavemakten. Et viktig prinsipp i denne sammenheng var at biskopene skulle velges av domkapitlet. Hvis erkebiskopen fant at valget hadde funnet sted i henhold til kanonisk rett, var det etter konsilbevegelsens syn ikke nødvendig å søke pavelig konfirmasjon; erkebiskopen skulle uten videre kunne innvie den valgte kandidat. I dette kunne det ligge betydelige besparelser for de lokale bispedømmer, da pavene gjerne forlangte store summer for å gi sin godkjennelse. Aslak Bolt sluttet seg til konsilbevegelsens kamp for å oppnå større selvstendighet for kirkeprovinsene og metropolitten (erkebiskopen). Som en konsekvens av dette fulgte han Baselkonsilets bispevalgdekret ved besettelsen av det ledige bispeembetet i Bergen 1434.

I lys av den alleuropeiske konsilbevegelsen må vi også se erkebiskopens bestrebelser for å blåse nytt liv i ordningen med å holde provinsialkonsiler. Det første privinsialkonsil ble kalt sammen i Bergen 1435, men oppmøtet ble svært dårlig. Til det neste møtet i Oslo året etter hadde Aslak innskjerpet møteplikten, denne gang møtte alle biskoper med unntak av Oslo-biskopen, som oppholdt seg i Danmark. De 21 statuttene som ble vedtatt på dette konsilet, bærer tydelig preg av Aslak Bolts behov for å sikre kirkens interesser, åndelig og økonomisk. Statuttene viser at det var gjort et grundig forarbeid med å kartlegge kirkens stilling, og at rettigheter og krav ble søkt forankret i eldre avtaler med bønder og kongemakt. Aslak Bolt har tydeligvis vært bekymret for rekrutteringen av innenlandske menn til geistlige stillinger. Ett av statuttene sier derfor at erkebiskopen og biskopene etter evne skulle holde minst én innfødt geistlig ved et universitet. Som økonomisk basis for dette tiltaket skulle de kunne disponere en del av tienden som tradisjonelt var øremerket de fattige.

Ved å samarbeide med pavemakten hadde kongen innsatt sine betrodde menn på bispestolene. Dette ga kongen kontroll med riksrådet, hvor innslaget av verdslige medlemmer hadde skrumpet inn. For Aslak Bolt og kirken ble det en prioritert oppgave å bekjempe et sterkt unionskongedømme. Skulle rådets stilling styrkes i forhold til kongemakten, var det viktig at kirken kunne håndheve frie bispevalg og at kravet om innfødsrett ble gjort gjeldende. I en tid da den felleseuropeiske konsiliarisme svekket pavedømmet og motstanden mot Erik var stor i Sverige, så Aslak en mulighet til å vinne frem med en slik politikk. Som medlem av riksrådet ble Aslak involvert i den turbulens som fulgte i kjølvannet av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i Sverige og Amund Bolts oppstand på Østlandet 1436. Det kan se ut til at Aslak stod sentralt i arbeidet med den avtale som kom i stand mellom rådet og opprørerne 1437.

På slutten av sitt liv engasjerte Aslak Bolt seg sterkt i de storpolitiske begivenheter etter Christoffer av Bayerns død 1448. Sverige og Danmark valgte hver sin konge. Aslak Bolt gav i første omgang sin tilslutning til den svenske Karl Knutsson, men ble senere mer eller mindre tvunget til å gå inn for Christian 1. I håndfestningen av 2. juli 1449 ble Aslak sogar (sammen med Sigurd Jonsson) utnevnt til Christians stattholder i Norge. Det forhindret ikke at Aslak Bolt senere på året kronet Karl Knutsson til konge i domkirken i Nidaros. I sin håndfesting, som var skrevet på norsk, bekreftet Karl Knutsson bl.a. sættergjerden av 1277. Like etter dette døde imidlertid Aslak Bolt; trolig skjedde det i 1450.

Aslak Bolt var uten tvil en av de mest betydelige menn i Norge på 1400-tallet. Som erkebiskop hadde han automatisk stor makt både åndelig og verdslig. I en økonomisk vanskelig tid konsoliderte han kirkens stilling. Han kjempet en hard kamp for kirkens hevdvunne rettigheter, men hadde også åpne øyne for tidens kirkepolitiske strømninger. I mange tilfeller omdisponerte han økonomiske ressurser for å fremme nye tiltak.

Foruten arkivalia er det også bevart noen gjenstander som kan knyttes til Aslak Bolt. Det gjelder en relikviebeholder av elfenben (nå i Uppsala), et drikkehorn fra 1300-tallet med Bolt-ættens våpenskjold, og Aslak Bolts bibel, et fransk prakteksemplar fra midten av 1200-tallet, som nå befinner seg i Deichmanske bibliotek i Oslo.

Kilder og litteratur

  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i anledning af Trondhjems 900 aars jubilæum 1897, Trondheim 1897
  • E. Bull d.e.: biografi (Aslak Bolt) i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. I. Rømer–Gyldenløve”, i NST, bd. 6, 1938, s. 245–279
  • d.s.: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. II. Bolt”, i NST, bd. 7, 1940, s. 26–65 og 261–309, og bd. 8, 1942, s. 58–85
  • C. Joys: “Erkebiskop Aslak Bolt”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, 1955
  • G. I. Leistad: “Om ættene Rømer og Smør samt en seiglivet gjenganger i norsk middelaldergenealogi”, i NST, bd. 30, 1986, s. 124–130
  • S. Bagge: “Udsigt og innhogg. 150 års forskning om eldre norsk historie”, i HT, bd. 75, 1996
  • A. Dybdahl: “Proveniensen til erkesetets gods i Trøndelag. Hva kan Aslak Bolts jordebok fortelle?”, i K. Haarstad m.fl. (red.): Innsikt og utsyn. Festskrift til Jørn Sandnes, Trondheim 1996
  • E. Haug: “Den norske kirkes utvikling fra 1430-årene til stadfestingen av Sættargjerden 1458”, i Collegium Medievale, vol. 9, 1996
  • Aslak Bolts jordebok, utg. ved Jon Gunnar Jørgensen, 1997
  • H. Nissen: “En Rømergåte fra Erkebispegården i Trondheim”, i Heraldisk tidsskrift nr. 77, 1998, s. 297–313

Portretter m.m.

    Segl

  • Avtrykk av Aslak Bolts store erkebiskoppelige segl finnes på fem brev fra årene 1432–45, alle bevart i RA, Oslo.