I årene etter den første verdenskrig stod Arvid G. Hansen sentralt i arbeidet med å organisere arbeiderbevegelsens opplysningsvirksomhet. I 1920-årene var han de norske kommunistenes ledende ideolog og den innenfor NKP som hadde tettest kontakt med Moskva. Han var imidlertid en utpreget representant for venstrefløyen i bevegelsen, og var tidvis politisk ukorrekt sett med Komintern-øyne. Gjennom et halvt århundre var han dessuten en mangesidig og svært produktiv forfatter.
Hansen var født i Kristiansand, men bodde under hele oppveksten i Bergen, der faren hadde eget blikkenslagerverksted. Etter examen artium som privatist i Stavanger 1913 flyttet han til Kristiania for å studere filologi. Der kom organisasjonsarbeidet til å ta stadig mer av hans tid, og han avbrøt studiene etter bare to år.
Sitt første møte med politikken fikk Arvid G. Hansen 1910, da han ble med i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) i Bergen. Han fikk snart ledende tillitsverv i forbundet, først som Vestlands-sekretær og fra 1915 som sekretær. 1916 redigerte han en periode NSUs organ Klassekampen. På landsmøtet ved årskiftet 1916/17 ble han valgt til formann. Han motsatte seg gjenvalg på neste landsmøte og gikk i stedet inn i det nye vervet som landsstudieleder.
I årene 1917–19 var Hansen redaktør av Akershus Social-Demokrat, og fra 1921 til 1923 redigerte han Arbeiderpartiets teoretiske tidsskrift Det 20. Aarhundrede. Han ble 1920 formann i den nyopprettede sentralkomité for den sosialistiske skolevirksomheten, et verv han hadde frem til 1923. Samtidig var han fast lærer på partiets dagskole, med bl.a. Einar Gerhardsen som elev.
Ved partisplittelsen 1923 sluttet Hansen seg til NKP, der han på stiftelsesmøtet stod frem som en av de ideologiske lederne. Han ble medlem av NKPs sentralstyre og politbyrå og var fra 1924 sekretær for den Skandinaviske føderasjonen av kommunistpartier, kandidat til Kominterns eksekutivkomité og redaktør av tidsskriftet Proletaren.
1924–26 motsatte han seg fra sin venstre-posisjon Kominterns politikk i Norge, noe som førte til en midlertidig degradering i partiet og disiplinær advarsel fra Komintern. Men fra 1927/28 stod han frem som hovedrepresentant for Kominterns ultra-venstre kurs i Norge, og 1929–31 redigerte han NKPs hovedorgan Norges Kommunistblad, senere Arbeideren. Mellom 1931 og 1935 oppholdt han seg i Moskva, der han hadde som oppgave å utdanne skandinaviske agitatorer og tillitsmenn.
Tilbake i Norge ble Hansen 1936 redaktør av NKP-avisen Arbeidet i Bergen, men han gjenvant aldri den rollen han hadde hatt i 1920-årene. Under krigen levde han i landflyktighet i Sverige. 1949 ble han som Furubotn-tilhenger ekskludert av NKP og deltok ikke senere aktivt i det politiske liv.
Alt som ung student i Stavanger skrev Arvid G. Hansen sine første artikler i arbeiderpressen. I årenes løp kom det fra hans hånd et utall artikler i aviser og tidsskrifter. Sin første bok gav han ut 1915, bare 21 år gammel. Mens de fleste av hans bøker fra før krigen tok opp politiske og sosiale spørsmål, skrev han etter krigen en rekke jubileumsskrifter og bøker om forskjellige emner, fra arbeiderlitteratur til boligkooperasjon.
Arvid G. Hansen forble tro mot sin ungdoms idealer hele livet. Han var en person med et glødende engasjement og mange talenter. I ettertid er det kanskje hans innsats for opplysnings- og studievirksomheten i arbeiderbevegelsen som best vil huskes. 1916 var han med på å utgi den første håndboken i lags- og studiearbeid. Den ble trykt i flere opplag og kom til å påvirke en hel generasjon av arbeiderungdom. Ikke minst ble bokens utførlige liste over skjønn- og faglitteratur et nyttig redskap i skoleringsarbeidet. Selv sa han det slik i forordet: “Om den litteratur som er medtat i nævnte bokliste, virkelig ble læst og studert av arbeiderne, vilde det bety en enorm berikelse av hele vor klasses aandsindhold og kampkraft.”