Faktaboks

Arno Berg
Født
14. februar 1890, Göteborg, Sverige
Død
1. juni 1974, Oslo
Virke
Arkitekt og byantikvar
Familie
Foreldre: Direktør Edvard Berg (1859–1912) og Clarita Krüger (1865–1926). Gift 1919 med Signe Mowinckel Larsen (29.7.1887–8.2.1966), datter av fiskemegler Wilhelm Emil Larsen (1857–1916) og Jørga Mowinckel (1861–1930). Far til Knut Berg (1925–).

Arno Berg var arkitekt og byantikvar i Oslo. Gjennom hele sitt virke var han en ildsjel i arbeidet for å bevare Oslos fortidsminner og utførte selv antikvariske undersøkelser og restaureringer.

Han vokste opp i en velstående Göteborg-familie med eierinteresser i tekstilindustrien. Han studerte arkitektur ved Chalmerska Institutet i Göteborg, men måtte til Stockholm for å få diplomeksamen 1914. I studietiden knyttet han kontakt med mange norske studenter i Sverige.

Yrkesutsiktene for unge arkitekter var dårlige i Sverige, mens det var jobbetid og byggelyst i Norge. Etterspørselen etter arkitekter, sammen med en vennekrets av norske kolleger, førte Berg til Kristiania 1916. Her fikk han ansettelse hos arkitektene Bjercke og Eliassen under prosjekteringen av Amerikalinjens nybygg. Han også fikk ansvaret for å måle opp og forberede flytting av Finansdepartementets gård, Dronningens gate 15, til Folkemuseet, noe som skulle bli bestemmende for hans videre karriere.

Den første tiden bodde Berg på pensjonatet Gabelshus, hvor han traff Signe Mowinckel Larsen; de giftet seg 1919. Her traff han også museumsmannen Thor B. Kielland. Kontakten med Folkemuseet førte til ansettelse som amanuensis og bygningshistoriker fra 1918. Her deltok Berg i oppbyggingen av friluftsmuseets gamleby og målte opp bygninger på museet og rundt i landet under ledelse av Gisle Midttun. Bryllupsreisen i 1919 ble kombinert med oppmålinger for Johan Meyers plansjeverk. Han målte også opp byhus i Kristiania for Fortidsminneforeningen. Det var hovedstadens arkitektur som etter hvert kom i sentrum for interessen, ikke minst etter at han 1923–24 var sekretær for Kristiania-jubileets utstilling på Akershus. Til utstillingen fikk han laget en rekke modeller av gamle bygårder.

Reduserte statstilskudd førte til at Arno Berg mistet stillingen ved Folkemuseet høsten 1926. Men 1927 ble han “kallet” av byarkitekt Harald Aars til å lede det reorganiserte Selskabet for Oslo Byes Vel. Sekretærstillingen ble kombinert med ansvaret for tidsskriftet St. Hallvard. “Ja, så begynte livet –”, sa Berg senere i et intervju. Selskabet skulle bli hans livsverk og St. Hallvard hans våpen i kampen for mange hjertesaker. Stillingen var bare på halv tid, men Berg kunne supplere lønnen med inntekter fra Sverige. Det gav ham frihet til selvstendig arbeid og tid til å forske og skrive.

Som sekretær i Selskabet ble han etter hvert byens antikvar de facto. Da kommunen 1956 formelt opprettet stillingen som byantikvar, var Berg selvskreven. Han ble pensjonist 1963, men fortsatte som redaktør for St. Hallvard og som aktiv i mange styreverv.

Berg etterlot seg et ruvende ettermæle både som forsker og verner. I St. Hallvard publiserte han ca. 450 artikler og bokomtaler. Noen er banebrytende bidrag til by- og bygningshistorien i Oslo, andre er polemiske innlegg i aktuelle stridsspørsmål. Som flittig arkivgransker hentet han frem et veldig materiale som han systematiserte i sitt omfattende arkiv og myntet ut i store eller små skrifter. Dette supplerte han med bygningsarkeologiske undersøkelser, ikke minst under rivninger. Bergs oppmålinger og innberetninger er ofte ettertidens eneste dokumentasjon av tapte bygårder. De bygningshistoriske hovedverkene er monografiene om Domkirken, Akershus slott og Bygdøy kongsgård. Sin altfavnende viten om bybebyggelsen rakk han ikke helt å sammenfatte, men Det gamle Christiania gir en summarisk oversikt.

Verneren Arno Berg har æren for at viktige kulturminner i Oslo overlevde i en tid med svakt offentlig vern. Som opinionsskaper og lobbyist bidrog han til å redde flere bygårder fra 1600- og 1700-tallet, og han så tidlig verdiene i den nedvurderte forstadsbebyggelsen og i 1800-tallets historisme. Basarhallene ved Domkirken, Homansbyen og Karl-Johan-kvartalet var kampsaker som førte frem. Men også nederlag som Empirekvartalet og Enerhaugen visste han å vende til sakens fordel. Som friluftsmenneske hadde han også overskudd for naturvernet. Han var initiativtaker og mangeårig sekretær og formann i Oslofjordens friluftsråd og medlem av friluftsrådet for Oslomarka.

Særlig som byantikvar fikk Arno Berg utfolde seg i pleien av kulturminner. Restaureringen av Akershus Slott, Rådhusgaten 19 og Oslo Ladegård er i stor grad hans verk. Arno Berg var æresmedlem i flere organisasjoner og innbudt medlem av Videnskapsakademiet. Han fikk St. Hallvard-medaljen og kommandørkorset av St. Olavs Orden, og 1972 ble Arnold Haukelands byste av ham avduket i Oslo Ladegård. Etter sin død fikk han også den fortjente påskjønnelse å få navnet knyttet til plassen foran bygningen han bodde i fra 1928 – Gyldenløves gate 27.

Verker

Publikasjoner

  • Selskabet for Oslo Byes Vels historie 1811–1861, 1936
  • Oslos historie. 75 års forskning, i Ætt og By, 1944, s. 179–236
  • Bygg- og tømmermestrenes forening Oslo 1846–1946, 1946
  • Akershus slott i 1600–1700-årene, 1950
  • Vår Frelsers Kirke, 1950
  • Bygdøy kongsgård, 1952
  • Det gamle Christiania, 1965

Skriftlig ikke-publisert materiale

  • Arno Bergs arkiv i Oslo Bymuseum
  • arkitekturoppmålinger i arkivene ved Norsk Folkemuseum og hos Riksantikvaren

Kilder og litteratur

  • Oslo Bymuseums klipparkiv
  • Norsk Folkemuseums personalarkiv
  • register til St. Hallvard
  • Arno Bergs etterlatte privatarkiv, Oslo Bymuseum
  • intervju med Knut Berg

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Tegning av Øyvind Sørensen, gjengitt i Aftenp. 11.2.1960
  • Tegning av Gösta Hammarlund, gjengitt i Dagbl. 14.2.1970
  • Byste (bronse) av Arnold Haukeland, 1970; Oslo Ladegård, Oslo. Flyttet til Arno Bergs plass (ved hans bolig) i 2009.