Faktaboks

Anton Christian Bang
Anton Christian A. Chr. Bang
Født
18. september 1840, Dønna, Nordland
Død
29. desember 1913, Kristiania
Virke
Biskop, statsråd og kirkehistoriker
Familie
Foreldre: Fisker og gårdbruker Ivar Christian Andersen Bang (død 1847) og Mariane Hansdatter Klæboe. Gift 18.9.1868 med Laura Helene Marie Kaasen (10.4.1838–23.20.1909), datter av lensmann Ole Kaasen (død 1853) og Anne Dorothea Bay (død 1873).

A. Chr. Bang var en av de mest markante skikkelser i Den norske kirke i tiårene rundt 1900.

Bang ble født nord på øya Dønna og vokste opp i et jordbruks- og fiskermiljø. Selv om han ble farløs knapt 7 år gammel og forholdene i hjemmet var enkle, tilhørte han en lokal “middelklasse”. Likevel var hans livsløp usedvanlig. Som ung var han med på Lofotfisket, men han arbeidet seg oppover: lærerseminaret i Tromsø (1858–60), teologistudier (1862–67) og deretter prestetjeneste i Gran, i Tromsø og ved Gaustad asyl i Kristiania. Karrieren skjøt for alvor fart da han ble ekstraordinær professor i kirkehistorie (1885), kirkestatsråd for Høyre (1893–95) og biskop i Kristiania (1896–1912). Denne sosiale oppstigning skyldtes både hans sterke selvbevissthet og den sosiale mobilitet på 1800-tallet, ikke minst når det gjaldt rekrutteringen til presteembetene.

Bangs bakgrunn og møtet med et utdanningssystem preget av dansk-norsk språk, gjorde ham alt i ung alder til en “theoretisk ... Maalmand”. Han var den første som oversatte en bibeltekst til et slags landsmål (1868): “Gudspjallet å fyrste Joladagen”. Og selv om landsmålet fra 1880-årene ble en venstresak, støttet han som biskop bestrebelsene for å gjøre det til kirkespråk. Hensikten var å gjøre prekenen mer folkelig, noe han også la sterk vekt på som visitator. Bang hadde god kontakt med samtidens målmenn, og den kirkekritiske Vinje, som ikke ville dø på Rikshospitalet, rømte til hans prestegård på Gran, hvor han døde i juli 1870. I begravelsestalen refset Bang “den Tid, som ikke forstod at vurdere sine store Mænd”.

Bang studerte teologi i den johnsonske æra. Selv om han ikke delte Gisle Johnsons og C. P. Casparis kritikk av grundtvigianismen, ble han preget av deres teologi og kan karakteriseres som en ortodoks teolog, men med stor sans for den folkelige kultur. De nyere teologiske strømninger som gjorde seg gjeldende mot slutten av 1800-tallet, forstod han imidlertid ikke.

Som nyutdannet prest fortsatte Bang med kirkehistoriske studier. De resulterte i første omgang i Hans Nielsen Hauge og hans Samtid (1874), som er hans betydeligste bidrag til den kirkehistoriske forskning. Her nedla han et stort arbeid i innsamlingen av materiale om Hauge, men fremstillingen er tendensiøs. For han tegner Hauges samtid i dystre farger, mens Hauge blir troshelten. Dessuten vil han gjøre Hauge til patentluthersk og fjerne radikaliteten i hans virksomhet. Likevel har boken bidratt til å gi Hauge en fremskutt plass i norsk historie på 1800-tallet.

To år senere utkom doktoravhandlingen Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed. Den er en apologi for Kristi oppstandelse som historisk, empirisk realitet. Bang begynner i kirkehistorien før han beveger seg tilbake til det nytestamentlige tekstmateriale, hvor målet er å harmonisere de ulike tekstvitner og bekrefte deres pålitelighet. Selv om han med denne avhandlingen ble den første som oppnådde den teologiske doktorgrad ved universitetet i Kristiania, er den preget av en førmoderne og uproblematisk historieforståelse.

Før disputasen hadde Bang mottatt et statsstipend til en vitenskapelig reise. Resultatet ble en rekke vitenskapelige arbeider, og det ble fremmet forslag om å gjøre ham til ekstraordinær professor med særlig plikt til å foredra norsk kirkehistorie. Forslaget falt under stortingsbehandlingen 1884, men ble gjentatt året etter av den nye venstreregjeringen og vedtatt etter at Bangs gamle venn, kirkestatsråd Elias Blix, hadde talt varmt for saken. – Som forsker var Bang svært produktiv, og hans forfatterskap spenner over et stort felt. Hans bakgrunn som lærer og kateket førte til en særlig interesse for katekismetradisjonen, og han utgav selv en ny forklaring til Luthers Lille katekisme. Men kvaliteten på hans ulike arbeider var varierende. Den største vitenskapelig innsats gjorde han som “samler”, og på den måten gav han viktige bidrag til den religiøse folkeminneforskning.

Bang forble ikke professor lenge. 1893 ble han utnevnt til kirkestatsråd i Emil Stangs annen regjering, som var lite populær i venstrekretser. Hans eget motiv for å gå inn i den var hensynet til unionen med Sverige, noe som også hang sammen med hans vennskap med Oscar 2. Da regjeringen gikk av 1895, hadde stortingsflertallet som straff inndratt midlene til hans professorat. I en kort tid var han derfor res.kap. ved Trefoldighetskirken i Kristiania.

1896 døde plutselig Kristiania-biskopen F. W. K. Bugge. I den rådgivende avstemning som fulgte, ble domprost Gustav Jensen plassert på førsteplass og Bang på andre. Men Jensen ønsket ikke å bli biskop, og Bang ble utnevnt. Som biskop i Kristiania og med sin nære tilknytning til kongehuset fikk han flere representasjonsoppdrag, bl.a. ved innvielsen av den tyske Forløsningskirken i Jerusalem 1898. Hans beretning om reisen avslører både hans vurdering av egen betydning og hans fordommer.

Bangs unions- og kongevennlighet satte ham i et vanskelig dilemma ved unionsopplsøningen 7. juni 1905. I svensk presse ble han anklaget for å ha brutt sin lojalitetsed til kongen og for å ha syndet mot lydighetsplikten overfor øvrigheten (Rom 13,1ff). Hans forsøk på et forsvar var tamt, og hans gamle venn, hoffpredikant Heüman, karakteriserte det som et produkt av en brennevinsprokurator. Da kong Haakon 7 ble kronet i Nidarosdomen, var det Bang som prekte, mens biskop Wexelsen og statsminister Michelsen satte kronen på kongens hode. Det ble av noen tolket som en forbigåelse av Kristianias biskop.

I en minnetale over Bang ble han sammenlignet med reformasjonens djerve prelater. Selv om det var en overdrivelse, var Bang en egenartet skikkelse i norsk teologi og kirkeliv i annen halvdel av 1800-tallet og representerte en merkelig blanding av folkelighet, konservatisme og kulturinteresse som ble holdt sammen av sterk selvbevissthet.

Verker

  • Hans Nielsen Hauge og hans Samtid. En Monografie, 1874
  • Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed, 1876
  • Völuspaa og de Sibyllinske Orakler, 1879, særtrykk av VSK Forh., 1879
  • Kirken og Romerstaten indtil Constantin den Store, 1879
  • Julian den Frafaldne, 1881
  • Udsigt over Den norske Kirkes Historie efter Reformationen, 1883
  • Norges hellige Kilder efter Reformationen, 1886, særtrykk av VSK Forh., 1885
  • Udsigt over Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, 1887
  • M. Luthers lille Katekismus i ældre og yngre danske og islandske Oversættelser samt Forslag til en ny Oversættelse for den norske Kirke, 1889
  • Kirkehistorie for Folkeskolen, 1891 (nynorsk utg. Kyrkjesoga for folkeskulen, 1893)
  • Oslo Domkapitels Altre og Præbender efter Reformationen, 1893, særtrykk av VSK Forh., 1893
  • Til Minde om Hans Nilsen Hauge (1796–1896). Et Jubilæumsskrift, 1896
  • Om Dale-Gudbrand, VSK Skr. II 1897 nr. 2, 1897
  • Den norske Kirkes Geistlighed i Reformations-aarhundredet (1536–1600). Biografiske, kulturhistoriske og kirkehistoriske Oplysninger, 1897
  • Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter, VSK Skr. II 1901 nr. 1, 1901–02
  • Erindringer, 1909
  • Fortegnelse over ældre norske Urmagere, især Bondeurmagere, 1910

Kilder og litteratur

  • Biskop Bangs erindringer (se ovenfor)
  • J. Brochmann: Biskop dr. theol. A.Chr. Bang. Et Livsbillede med Lysstreif over vor Kirkes Udvikling i Fortid og Nutid, 1898
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • G. Grundt: Biskop Bang. Min far, 1958
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre bd. 1–2, 1979
  • I. Ellingsen: “Tale ved Aasmund O. Vinjes begravelse”, i Fast grunn nr. 6/1986, s. 367–372
  • A. M. Smørvik: Biskop Bang som visitator, spesialavhandling i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, 1987
  • D. Thorkildsen: Kirkestrid og unionsoppløsning, 1989
  • d.s.: Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre,1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Oljemaleri (halvfigur) av Eilif Peterssen, 1910; Oslo domkirke
  • Radering (halvfigur) av Johan Nordhagen, 1905; p.e.
  • Bautastein; ved gården Sigerstad, Dønna

    Fotografiske portretter

  • I Bangs bok Erindringer, 1909, finnes et bilde av biskopen i samarie med alle hans ordener