Anne Cathrine Knudsen var søster av Norges første afrikamisjonær. Med sin “Dame-Missionsforening” av 1839 hører hun med i kretsen av pionerer som banet vei for et selvstendig norsk misjonsforetak ved inngangen til 1840-årene.
Hun ble født i Bergen som nummer fem av 8 søsken. Da moren døde 1829, satt faren igjen med eneansvaret for fem barn under konfirmasjonsalder. Han forble enkemann resten av livet og var nært knyttet til barna sine. 1830 tok han barneflokken med seg til fødestedet Farsund, og 1838 flyttet han til Christiania for sammen med sine tre yngste døtre å arbeide ved en av Norges første institusjoner for småbarn, det såkalte barneasylet i Grønlandsleiret.
Her utfoldet Anne Cathrine Knudsen sine evner. Overfor de ansatte hevdet hun eksempelets makt og underviste dem i sang og lek. Året etter ble hun ansatt som lærerinne ved en håndarbeidsskole på samme sted, og 1840 ble hun bestyrer ved Strømsø barneasyl i Drammen. Hun bidrog også til organiseringen av to andre barneasyl som var under oppførelse samme sted. Ifølge professor Rudolf Keyser var hun den fødte lærerinne.
1841 giftet Anne Cathrine Knudsen seg med enkemannen Andreas Jacobsen, overlærer ved Strømsø borgerskole, senere klokker i Strømsø og Tangen menigheter. De fikk fire barn, og hun overtok også omsorgen for ektemannens barn fra første ekteskap. Til tross for hennes fars skepsis fikk de et godt ekteskap, og deres hjem ble et viktig holdepunkt for hennes far og søsken i deres omflakkende tilværelse.
Anne Cathrine Knudsens barndom var preget av trang økonomi, hyppige flyttinger og en original far. Han var selvstendig i sitt livssyn, fri overfor kirken og dens offisielle lære, skeptisk til haugianerne og glødende misjonsbegeistret i en tid da misjon knapt var kjent. Religiøst tilhørte F. T. Knudsen det lille, men meget aktive brødrevennmiljøet i Norge. Rundt 1835 var Anne Cathrine et par år i tjeneste hos fogd Søren Daniel Schiøtz, som sammen med sogneprest Gabriel Kielland ledet Brødremenigheten i Stavanger. Her kom hun inn i dannede kretser og stiftet bekjentskap med aktive kvinner i et initiativrikt miljø omkring Stavanger misjonsforening, sannsynligvis også Gustava Kielland.
1839 kom Hans Christian Knudsen hjem til Norge etter endt misjonærutdannelse i Tyskland. Der må han ha sett kvinneforeninger i arbeid, for i november 1839 fikk han organisert en misjonsforening for “Jomfruer” i Christiania med sin søster Anne Cathrine i spissen. Dette er etter alt å dømme den første kjente misjonskvinneforening i Norge. Da Anne Cathrine flyttet til Drammen, tok hun initiativet til en “Dame-missionsforening” også der. Denne skal være opptakten til et organisert misjonsarbeid i Drammen.
Gustava Kielland må ha kjent til disse kvinneforeningene. Hun valgte å kalle sin forening av 1844 for “Qvinde-Missionsforening”, dame-tittelen frabad hun seg, til tross for at begge typer foreninger var sy- og arbeidsforeninger. Gjennom en artikkel bidrog Gustava Kielland til misjonskvinneforeningenes gjennombrudd i offentligheten, mens Anne Cathrine Knudsen var pioneren som aldri fikk noe på trykk.