Andreas Hauge var eneste sønn av lekmannshøvdingen Hans Nielsen Hauge. Han ble prest og etter hvert prost i Skien, men bevarte sin haugianske arv og nøt stor tillit i kristenfolket. Han utgav også en salmebok, som ble brukt parallelt med Landstads salmebok frem til 1940-årene.
Ytre sett hadde Andreas Hauge en vanskelig start på livet. Han mistet sin mor en uke etter fødselen, men farens annen hustru ble som en mor for ham. Etter farens ønske fikk han privat undervisning i latin allerede fra 7-årsalderen. Da Andreas var 9 år gammel, døde også faren, men farens mange venner tok seg av guttens undervisning og oppdragelse. 1829 begynte han på Drammens skole, men mistrivdes sterkt der og leste isteden privat fra 1832 inntil han tok examen artium 1834.
Som teologisk student knyttet Hauge nære bånd til Olaus Vullum, Carl P. P. Essendrop, Andreas Grimelund og Hans P. S. Schreuder, som alle har satt spor i norsk kirkehistorie. Hauge tok teologisk embetseksamen med laud 1839. De neste to årene fortsatte han sine studier, både i Norge og ved en rekke utenlandske læresteder. Under sin reise i Europa besøkte han en rekke sentrale misjonsledere. Han foretok også reiser rundt i Norge for å bli kjent med de religiøse forhold, og ikke minst med sin fars venner. Hele sitt liv bevarte han dette gode forhold til haugianerne og vekkelsesfolket, og nøt deres tillit.
1843 startet Hauge sammen med Vullum og Essendrop en privatskole i Trondheim, og 1845 ble han lærer ved realskolen i byen. Samme år begynte han å utgi Norsk Missionstidende, som han redigerte frem til 1854. Bladet ble 1850 overtatt av Det Norske Misjonsselskap som dets organ, hvilket det fortsatt er. 1847–50 var han formann i Trondhjems misjonskrets.
1850 giftet Hauge seg med den 15 år yngre Gabrielle Kielland, datter av misjonspionerene Gabriel og Gustava Kielland. Samme år ble Hauge den første sekretær for Misjonsselskapet. 1852 ble han utnevnt til sogneprest i Nord-Audnedal, hvor han også fungerte som forlikskommissær.
1856 meldte sogneprest G. A. Lammers i Skien seg ut av statskirken, dannet en frimenighet og skapte stor uro blant vekkelsesfolket. Kirkestatsråden, Hans Riddervold, tenkte da at Hauge kunne roe gemyttene, og 1857 ble han utnevnt til sogneprest i Skien. Dette var et klokt kirkepolitisk trekk. Hauge var en uvanlig dyktig prest og en lederskikkelse også blant sine kolleger. Han nøt stor tillit i menigheten, og bidrog til å bevare vekkelsen innenfor statskirkens rammer. Han var en begavet predikant og klok sjelesørger, så selv de utmeldte “dissentere” oppsøkte ham for å få råd. Hauge forble i Skien resten av sitt liv, fra 1868 som prost. 1865–66 var han stortingsrepresentant, og fra 1868 satt han i kommunestyret. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1875.
Hauge var klar over salmenes betydning for kristenlivet, i likhet med hans far, som fikk sin kallsopplevelse gjennom salmesang. Allerede 1846 utgav han sin første salmebok til bruk ved misjonssammenkomster. Den kom i flere opplag frem til 1850, og to år senere kom 100 Missions-Psalmer, som også kom i flere opplag. 1857 sendte Hauge ut et rundskriv til prester og kirkelige foreninger og bad om salmeforslag til en ny salmebok. Hauges utkast, Psalmebog til Kirke- og Huus-Andagt, kom ut 1863 og ble godt mottatt. Det var et poeng for ham å bevare de gamle salmer i opprinnelig skikkelse. 1865 skrev 73 husfedre i Vrådal til kongen og ba om å få bruke Hauges salmebok ved den offentlige gudstjeneste. Problemet var at Landstad nettopp hadde sluttført 15 års arbeid med ny salmebok. De fleste menigheter valgte Landstads salmebok, men “de vakte” ønsket Hauges. Den inneholdt nå 633 salmer, ble autorisert 1873 og utkom som Psalmebog for Kirke og Hus (1874). Den var autorisert til bruk helt frem til 1941.