Faktaboks

Anders Bratholm
Anders Elias Bratholm
Født
7. januar 1920, Kristiania
Død
8. juli 2010, Bærum
Virke
Jurist
Familie
Adoptivforeldre: Fabrikkeier Johan Bernhard Bratholm (1893–1967) og Petra Marie Ratvik (1895–1971). Gift 1) 1950 med lærer Bodil Margaretha Hansen (5.10.1920–), datter av jernbaneformann Ludvig Hansen (1878–1955) og forretningsdrivende Bertha Amalie Rud (1886–1964), ekteskapet oppløst 1977; 2) 1977 med Birthe Arneberg (24.4.1929–), datter av arkitekt Arnstein Arneberg (1882–1961) og Eva Elisabeth Reimers (1901–87).

Anders Bratholm var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1960–90. Han var kjent som en dyktig formidler og som en frittalende debattant som stod på de svakestes side.

Han tok examen artium 1940 og juridisk embetseksamen i Oslo 1948. Han var redaktør av avisen Dagningen på Lillehammer 1945–47, dommerfullmektig 1949–50. Etter studieopphold i USA 1950–51 var han 1952–57 universitetsstipendiat ved Det juridiske fakultet i Oslo, der han 1958 ble dr.juris på avhandlingen Pågripelse og varetektsfengsling (1957). 1957–58 var han sekretær i Fengselsstyret. 1960 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, en stilling han innehadde til han fratrådte ved nådd aldersgrense 1990.

Han hadde et stort antall offentlige verv: medlem av Regjeringens nedrustningsutvalg 1962–70, Rådet for konflikt- og fredsforskning 1963–72 og Statens tobakksskaderåd 1971–80. Han var styreformann ved Norges Journalistskole 1965–69, nestformann i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd 1970 og fungerende formann der 1971–72, styreformann i Universitetsforlaget 1977–80. Videre var han medlem av Stiftelsen Fred 1986–92 og styremedlem i Den norske Helsingforskomité 1990–92. Nærmere hans universitetsgjerning lå vervene som formann i Straffelovkommisjonen 1980–92 og som medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd 1984–87. Og nærmest hans hjerte lå kanskje vervene som medlem av granskingskommisjonen for Reitgjerdet sykehus 1980 og granskingsutvalget for politivold 1981–82.

Bratholm hadde et omfattende juridisk forfatterskap, som eneforfatter og i samarbeid med andre, først og fremst på strafferettens og prosessens områder. Etter sin fratreden redigerte han i årene 1991–98 sammen med Magnus Matningsdal en trebinds kommentar til straffeloven.

Hans forfatterskap er imidlertid på ingen måte begrenset til det faglig-juridiske. Han var den store formidler, gjennom alle år preget av den uslukkelige interesse for samfunnsspørsmål og folkeopplysning som fikk ham til å starte sitt yrkesliv som pressemann. Han hadde meninger om det meste og tiet nødig om dem – i en hyllest til ham på femtiårsdagen het det at "Ingen kjenner dagen før Anders Bratholm har uttalt seg om den". Han startet i 1958 Universitetsforlagets kronikktjeneste, som leverte populærvitenskapelige artikler av universitetsforskere til et stort antall aviser, og han var fra starten i 1962 til 1990 redaktør av det juridiske tidsskriftet Lov og Rett.

Anders Bratholms sosiale ansvarsbevissthet og brennende engasjement mot urett brakte ham i frontlinjene der striden stod om rettferd også for dem som ikke i alle henseender hadde levd opp til samfunnets standardkrav. Han gikk med kraft og stor personlig oppofrelse inn i bekjempelsen av politivold her i landet, og ikke minst i kampen for ofrene i "boomerangsakene" – de som var blitt tiltalt og uriktig dømt for usann forklaring etter å ha fortalt om politifolks voldsbruk.

Bratholm var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1963. Han mottok Fritt Ords honnørpris 1986, Human-Etisk Forbunds humanistpris 1990 og Universitetsforlagets jubileumspris for tidsskrifter s.å.

Verker

  • Pågripelse og varetektsfengsel, dr.avh., 1957
  • Sivil rettergang (sm.m. Jo Hov), 1973
  • Strafferett og samfunn, 1980
  • Politivold, 1986
  • Politiovergrep og personforfølgelse (red.), 1987
  • Spesiell strafferett (sm.m. Johs. Andenæs), 2. utg. 1990
  • Straffeloven, kommentarutgave (red. sm.m. M. Matningsdal), 3 bd., 1991–98

Kilder og litteratur

  • HEH
  • Stud. 1940, 1941
  • N. Christie m.fl. (red.): – den urett som ikke rammer deg selv. Festskrift til Anders Bratholm, 1990