Faktaboks

Aaslaug Aasland
Født
11. august 1890, Sandnes, Rogaland
Død
30. august 1962, Oslo
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Kjøpmann Hans Aasland (1855–1901) og Hanna Marie Nielsen (1857–1957). Ugift.

Aaslaug Aasland var Arbeiderpartiets første kvinnelige regjeringsmedlem og en banebryter innen norsk velferds- og sosialpolitikk.

Hun vokste opp i et radikalt og frisinnet hjem og var en vilter og viljesterk jentunge som likte å danse, men ikke å gå på skole. Ferdig med folkeskolen erklærte hun at noe mer skolegang ikke kom på tale. Ungjenta skaffet seg kontorpost, og da hun senere fant frem bøkene igjen, betalte hun for egen utdanning. Hun tok eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium 1911 og examen artium som privatist 1916. Deretter begynte hun å studere jus ved universitetet og ble cand.jur. 1922. Umiddelbart etter eksamen drog hun til Alta som sorenskriverfullmektig. 1924–31 var hun leder av Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser og 1931–36 inspektør ved Landskvinnefengselet og Tvangsarbeidshuset for kvinner. Hun ble utnevnt som Norges andre kvinnelige fabrikkinspektør 1936 og satt i denne stillingen til 1945, da hun en kort tid var direktør for Bredtveit kvinnefengsel.

Da Gerhardsen dannet sin annen regjering høsten 1945, og Kirsten Hansteeen (NKP) gikk av som konsultativ statsråd for sosiale saker, overtok Aasland hennes plass. De neste 8 årene var hun regjeringens “kvinnelige alibi”. Det sier litt om tidens holdning til kvinnelige politikere at hun, da sosialminister Sven Oftedal døde 1948, ble oppnevnt som “bestyrer” av departementet før hun omsider fikk tittelen sosialminister. Hun trakk seg fra regjeringen Torp høsten 1953.

Men sin yrkesfaglige bakgrunn var Aasland godt rustet for de oppgavene hun fikk som regjeringsmedlem. Den første store utfordringen var å arrangere hjemreisen for 28 000 evakuerte finnmarkinger. Deretter kom avvikling av fangeleirene og tilbakesending av krigsfangene til deres respektive hjemland. Hun ble også “de sosiale trygders statsråd”. Pensjons- og trygdeordningene ble bygd ut, husmorvikarordningen kom på plass, de psykisk utviklinghemmede kom på regjeringens dagsorden, og Radiumhospitalet fikk internasjonal anerkjennelse som senter for forskning og behandling. Samtidig med administrasjon av et krevende departement klarte Aasland også å virkeliggjøre planene for en skole for kommunal og sosial opplæring: Norges kommunal- og sosialskole åpnet 1950.

Aaslaug Aaslands innsats ble lagt merke til, selv om vurderingene av henne kunne sprike. Aftenposten skrev at kvinner nok hadde “spesielle forutsetninger for nettopp denne del av den politiske virksomhet”, som de “naturlig” hadde større forståelse for enn menn. Dagbladet hevdet på sin side at i kampen om pengene innen regjeringen trengtes det “andre og hardere egenskaper enn de den sjarmerende Stavanger-kvinnen er i besittelse av”. Disse utsagnene kan synes merkelige, tatt i betraktning at Aaslaug Aasland var en politiker som i sjelden grad maktet å få til samarbeid og tverrpolitisk oppslutning om sine prosjekter.

Med sin bakgrunn fra fengselsvesenet hadde sosialpolitikeren Aaslaug Aasland forståelse for og medfølelse med folk som var kommet av sporet og ikke klarte å leve opp til normale forventninger. I sin kriminalpolitikk representerte hun tanker og synspunkter som senere skulle komme til uttrykk i Inger Louise Valles kriminalmelding. Det å bli innesperret, sa hun en gang, å bli “satt bak en låst dør som en ikke kan komme gjennom uten ved andres hjelp, det er en fryktelig påkjenning for det enkelte menneske”.

Som den første kvinnelige statsråd med eget departement var Aaslaug Aasland seg meget bevisst sin kvinnepolitiske rolle. Selv om hun aldri stod på barrikadene som teoretisk feminist, praktiserte hun kvinnesak og understreket behovet for kvinners politiske deltakelse. Svaret kom kort og konsist da hun en gang ble spurt om det var nødvendig at kvinner deltar i samfunnsarbeidet: “Det er klart. De samme lover som gjelder for det enkelte menneske og for et hjem, gjelder også i samfunnet. Hvordan tror De det ville være i hjemmene, dersom det bare var fedre der?”

Verker

  • Kvinnenes rettslige stilling. Foredrag holdt på N.K.N.s landsmøte i Trondheim 1935, 1936
  • Den nye arbeidervernloven, 1937 (revidert utg. 1939)
  • Aktuelle problemer i sosialpolitikken, foredrag i Norsk Forening for sosialt Arbeid 31.1.1951, utrykt manuskript i AAB

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1934–59
  • “Aaslaug Aasland. Den nye fabrikkinspektør”, i Urd, januar 1936
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • Don Segundo: “Aaslaug Aasland – 60 år”, i Arb.bl. 10.8.1950
  • Oddv. E.: “Forgrunnsfigur i sosialpolitikken”, i Aftenp. 10.8.1960
  • R. Seweriin: “Aaslaug Aasland 70 år”, i Arb.bl. 11.8.1960
  • K. Bredal: “En venn er gått bort”, i Hjerte-Bladet nr. 5/1962
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • I. Norderval: “Fire flotte damer”, i Nytt om kvinneforskning nr. 1/1993

Portretter m.m.

  • Tegning av Anne Raknes; gjengitt i Arb.bl. 17.5.1946
  • Tegning av Randi Monsen; gjengitt i Arb.bl. 11.12.1948
  • Maleri av Willi Midelfart, 1959; Radiumhospitalet, Oslo