Oslo domkirke

Oslo domkirke ble innviet i 1697 og har 930 sitteplasser.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Oslo domkirke

Den første domkirken i Christiania sto ved torget på Kontraskjæret. Da den brant i 1686, ble den nye domkirken plassert ved Stortorget for å få en større avstand til festningen. Domkirken ble ombygd i 1850 etter planer av arkitekt Alexis de Chatauneuf. I forbindelse med arbeidet ble vesttårnet forhøyet og fikk ny tårnhette. Også vestportalen og oppgangen til kongelosjen er fra samme tid.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Oslo domkirke er hovedkirken i Oslo bispedømme. Kirken ligger ved Stortorget i Oslo og ble innviet i 1697. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, har det vært i Oslo domkirke at tronarvingenes brylluper og kongelige bisettelser har funnet sted.

Faktaboks

Også kjent som

Vår Frelsers kirke

I over 150 år var Oslo domkirke den eneste kirken i Christiania (bortsett fra slottskirken på Akershus). Den fikk status som domkirke i 1950.

Oslo domkirke

Til restaureringen i 1950 fikk taket fikk nye, modernistiske malerier, utført av Hugo Lous Mohr i 1936–1950. Det grunnleggende motivet for takdekorasjonene er trosbekjennelsen med Gud i koret, Sønnen i nordre korsarm og Den hellige ånd i søndre korsarm. I vestre korsarm er det vist sentrale personer fra Det gamle og Det nye testamentet. I sentrum er solen.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Arkitektur

Kirken har korsformet grunnplan og et stort vesttårn med kobberkledd spir fra 1800-tallet. Den har gjennomgått en rekke ombygninger og restaureringer, slik at den nå har et helt annet utseende enn da den var ny.

Etter bybrannen i 1624 ble byen flyttet til området omkring Akershus festning. I 1639 fikk Oslo sin første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke. Denne kirken brant i 1686, og den nye kirken fikk tomt utenfor den nedrevne byvollen.

Arbeidet med kirken ble påbegynt i 1694, antakelig etter tegninger av etatsråd Jørgen Wiggers. Ifølge kommentarene til de opprinnelige tegningene skulle alt ved kirken gjøres enkelt, men «efter moderne Architectur». Kirken kom under tak i 1696. Den ble bygd som en korskirke, med koret i den østre korsarmen. Klokketårnet ble plassert ved enden av den vestre korsarmen. Superintendent Hans Rosing innviet kirken 7. november 1697 og ga den navnet Vår Frelsers kirke.

Kirkeveggene er cirka én meter tykke med en kjerne av stein og vanger av teglstein. Utvendig ble de forblendet med teglstein fra Amsterdam, lagt i vekslende rader av gule og røde stein. Gavlene var opprinnelig utstyrt med diverse arkitektoniske elementer. De bevarte dekorasjonene er begrenset til pilastre av tegl på nordgavlen og sørgavlen, i tillegg til et gesimsbånd i raftehøyde. Hovedinngangen gikk gjennom portalen i tårnet i vestenden av skipet. Også i enden av den søndre og den nordre korsarmen var det dører.

Vesttårnet ble gjort høyere midt på 1800-tallet. Den markante tårnhetten i Christian 4.s renessansestil er fremdeles kledd med kobber, og til spiret ble det festet en vindfløy med årstallet 1850. I tillegg ble gavlene på den søndre og den nordre korsarmen dekorert med symmetrisk plasserte småtårn av granitt som er bygd inn i murene.

Interiør og kunst

Alteret

Oslo domkirke

Storfeltene på altertavlen fra 1699 er dekorert med figurer i helfigur som følger et vanlig skjema med nattverden, korsfestelsen og den oppstandene Kristus øverst. Alterringen er fra arbeidene i 1950.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Oslo domkirke

På toppen av altertavlen er den tronende Kristus flankert av engler med palmegrener i hendene. Også maleriet på hvelvkappen bak har Kristus som motiv.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Interiøret ble i 1699 utstyrt med en prektig altertavle og prekestol, skåret av en ukjent nederlandsk mester i fyldig barokkstil, som ble et forbilde for treskjærere i østlandsdalene. Denne altertavlen markerer begynnelsen på akantusbarokken i Norge. Den var en gave fra enken etter assessor Niels Toller. Tavlens billedprogram følger et vanlig skjema med nattverden, korsfestelsen og øverst den tronende Kristus.

På alteret har det ligget alterklede og alterduk. I kirken er det to kalker fra 1603 og 1639, som begge ble overført fra Hellig Trefoldighets kirke. Det samme gjelder en oblateske av sølv som ble gitt til Hallvardkirken i 1617. I 1793 ble denne esken endret og fikk «Wor Frælsers Kirke Christiania» gravert på lokket. Til det opprinnelige alterutstyret hører dessuten to alterstaker av tinn fra 1682, også de fra den tidligere kirken.

Ved alteret var presten kledd i messeskjorte og en strålende messehagel av karmosinrød fløyel med årstallet 1699 påsatt som tall av sølv. Messehagelen var opprinnelig en gave til Hellig Trefoldighets kirke fra 1677.

Oslo domkirke

På slutten av 1930-tallet startet en ombygging av kirkerommet. Gipsribbene ble fjernet, og Hugo Lous Mohr malte den nye takdekorasjonen. Den opprinnelige prekestolen og altertavlen ble ført tilbake i forbindelse med en restaurering av kirken til byjubileet i 1950, der Arnstein Arneberg var arkitekt.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Prekestol

Prekestolen ved det nordøstre hjørnet av korsmidten er fra samme tid som altertavlen. Den sylindriske prekestolen er dekorert med akantusblader. Den rikt dekorerte lydhimmelen er kuppelformet, med monogrammet til Christian 5. og småengler i friskulptur. Til prekestolen er det en oppgang med dør. På baksiden av døra står det «Anno 1699», som kan ha sammenheng med at prekestolen ble malt da.

Døpefont

Oslo domkirke

Døpefontens understell er fra 1720-tallet og består av en seierskrans som er holdt oppe av engler.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Døpefonten
Døpefonten
Av /Arfo forlag.

Det er usikkert hvordan den opprinnelige døpefonten var utformet. Den eksisterende døpefonten er fra 1726. Døpefatet av sølv fra 1656 ble noe endret i 1722. Rundt fonten var det et dåpshus med vegger av dreide spiler og med himling. Kildene beskriver dåpshuset som «Den dertil hørende Skranke med dreiede Søiler og Himmel, hvorunder en forgyldt Due».

Orgel

I 1720-årene fikk kirken, blant annet ved gaver fra biskop Bartholomeus Deichman, et rikt barokkutstyr. Orgelet fra 1729 ble bygd av den tyske orgelbyggeren Lambert Daniel Kastens.

Vår Frelsers kirke har alltid hatt orgel. Plasseringen er usikker, men det kan ha stått i vestenden av skipet. I regnskapene for 1698–1703 inngår utgifter til «Orgelverchets bekostning». I 1700 ble det gitt penger til innkjøp av et nytt orgel som kom i 1702. Til gjengjeld skulle to benker ved orgelet følge giverens familie.

I 1883 ble det satt inn et nytt orgel, som ble skiftet i 1930.

I 1971–1976 ble orgelet ombygd. I 1996 fikk kirken et nytt kororgel, og 1998 kom det et nytt hovedorgel. Hovedorgelet, bygd av Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad, ble montert bak den gamle barokkfasaden på galleriet.

Kunst

I tårnfoten er innmurt en romansk skulptur kalt Djevelen fra Oslo. Skulpturen er opprinnelig fra St. Hallvardskirken (se St. Hallvard), Oslos første domkirke, som i dag er ruiner.

Av kunstverker fra nyere tid i domkirken kan nevnes Emanuel Vigelands glassmalerier i koret (1910–1916), vestportalens bronsedører, utført av Dagfin Werenskiold i 1938, og den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbis sølvskulptur med nattverdmotiv (1930). Hugo Lous Mohrs takdekorasjoner dekker en flate på cirka 1500 kvadratmeter. Dekorasjonenes idé og billedkrets er bygd over de tre troens artikler.

Gravkammer

Domkirken har landets største gravkammer med plass til 42 gravsteder. Her finnes en rekke sarkofager for medlemmer av kjente Oslo-familier.

Historie

Oslo domkirke, ca. 1900

Rundt Domkirken var det opprinnelig en kirkegård der tremmer eller rister i atkomstene skulle hindre kuer i å komme inn. i 1850-åra ble Brannvakten og anlegget Kirkeristen oppført. Fotografi fra cirka 1900.

Oslo domkirke, ca. 1900
Av /Riksantikvarens arkiv.
Oslo domkirke, ca. 1910

Hovedinngangen i vestre korsarm var rikt dekorert. Et nytt orgel ble satt inn i 1884.

Oslo domkirke, ca. 1910
Av /Riksantikvarens arkiv.
Oslo domkirke
Oslo domkirke
Av /via Arfo forlag.

Før domkirken

Hallvardskirken var den katolske domkirken i Oslo. Den fortsatte å være domkirke for Oslo etter reformasjonen. Etter den store bybrannen i 1624 ble byen flyttet. I 1626 ble det reist en liten kirke av tre på Hammersborg, og den kan ha overtatt enkelte av Hallvardskirken funksjoner. Den nye domkirken sto ferdig ved Christiania torg i 1639 og fikk navnet Hellig Trefoldighets kirke. Da kirken ble rammet av lynnedslag og brant i 1686, ønsket de militære å rive den. De mente det var uheldig at kirken lå så nær festningen. I stedet skulle det bygges en ny kirke ved festningsvollene nord for byen, der det alt var vokst opp en forstadsbebyggelse.

Kapital til den nye kirken kom både som gaver fra byens innbyggere og fra andre kirker. En bestemmelse fra 1687 sier dessuten at ingen som bodde i Christiania, kunne betale for å bli begravd «udi Agers Kirke eller Opslo Hospitals Kirkegaard» uten at de hadde gitt like mye til kirken i Christiania.

I mellomtida ordnet man seg på ulike måter. En del av domkirken i Gamlebyen var stadig brukbar. For å markere gudstjenestene i Hallvardskirken ble klokketårnet til Hellig Trefoldighets kirke satt i stand i 1690.

Oppføringen

Planeringen av den nye kirketomta begynte i 1692, men arbeidet stoppet opp på grunn av økonomiske problemer. I 1693 tok visestattholder Just Høeg over ansvaret for byggingen. I 1694 ble tegninger til kirken godkjent og gitt til fire navngitte murmestere. Tegningen ble antakelig laget av etatsråd Jørgen Wiggers.

Den nye domkirken kom under tak i 1696. Den ble bygd som en korskirke, med koret i den østre korsarmen. Klokketårnet ble plassert ved enden av den vestre korsarmen. Superintendent Hans Rosing innviet kirken 7. november 1697 og ga den navnet Vår Frelsers kirke. I 1699 ble det satt opp et tilbygg på nordsiden av koret. I utgangspunktet skulle tilbygget være for rettens administrasjon, men det ble kalt Nordre sakristi og fungerte trolig deretter.

Den opprinnelige kirken

Oslo domkirke

Over himlingen er mye av den opprinnelige takkonstruksjonen bevart, med en veksling mellom enkle sperrebind og sperrebind med saksesperrer og midtmast.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Kirkeveggene er cirka én meter tykke med en kjerne av stein og vanger av teglstein. Utvendig ble de forblendet med teglstein fra Amsterdam, lagt i vekslende rader av gule og røde stein. Av regnskapene går det fram at gavlene var utstyrt med diverse arkitektoniske elementer, på tross av et opprinnelig ønske om å unngå unødvendige dekorasjoner. I tillegg var dekorasjonene svært sårbare. På en avbildning fra 1745, som viser kirken sett fra øst, er gavlene ganske enkle. De bevarte dekorasjonene er begrenset til pilastre av tegl på nordgavlen og sørgavlen, i tillegg til et gesimsbånd i raftehøyde. Til gavlene i den eksisterende kirken er monogrammet til Christian 5. (1670–1699) festet, og forbokstavene i valgspråket hans, P, E og I (pietas et iustitia). Det er usikkert hvor årstallet 1696 på østgavlen i koret stammer fra. Innvendig var kirkerommet trolig hvitkalket.

Hovedinngangen gikk gjennom portalen i tårnet i vestenden av skipet. Også i enden av den søndre og den nordre korsarmen var det dører. Ved det sørvestre hjørnet av korsmidten sto det dessuten en kongestol med direkte atkomst utenfra. Detaljene ved portalene framgår ikke av tegningen fra 1745. Ifølge kommentarene til de opprinnelige tegningene skulle alt ved kirken gjøres enkelt, men «efter moderne Architectur».

Lyset kom inn i kirkerommet gjennom store vindusåpninger med blyglass i skipet og koret. På avbildningen fra 1745 har både koret og de andre synlige korsarmene tre store vinduer med buet overdekning i langveggene, mens det er to store vinduer i gavlene. Trelasthandleren James Collett ga alene bly for over 200 riksdaler. Senere på 1700-tallet fikk kirken vinduer med tresprosser. De store vinduene i gavlene gir lys bare til loftet.

Bygningen er fundamentert på en grunnmur av stein som synes å gå ned til fast fjell. På en tegning av Gerhard Schøning fra 1775, der kirken er sett fra sør, er grunnmuren pusset utvendig. Under tregulvet i kirkerommet var det gravkjellere med nedgang fra tårnfoten, slik det også er vist på tegningen Schøning. Grunnmuren hadde glugger som var stengt med jerngitter. Ved enden av koret og i endene av korsarmene var det separate gravkamre med murte hvelv.

Gravkamrene var rikt utsmykket. En port av smijern som var satt opp foran kammeret til visestattholder Just Høeg, og som nå er i Nasjonalmuseet, regnes som et av de beste arbeidene i sitt slag fra perioden her i landet. Prisene for gravplassene varierte fra 200 riksdaler under koret til 15 riksdaler på nordsiden av skipets vestre ende.

Opprinnelig interiør

Oslo domkirke

Dagens glassmalerier

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Oslo domkirke

Dagens interiør og orgel

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Mens den første domkirken i Christiania hadde hvelv av teglstein, gjorde den svake økonomien at det aldri var snakk om annet enn trehvelv i Vår Frelsers kirke. De flattrykte hvelvene er festet til undersiden av takkonstruksjonen, og ble i 1720-årene dekorert med skymalerier. Ved enden av korsarmene er hvelvene valmet. I hvelvene var det seks opphengningspukter for lysekroner, med utskårete «roser» av tre. I kirken er det i dag fire lysekroner med årstall fra 1638 til 1700.

Saltakene over korsarmene er understøttet av de opprinnelige sperrebindene. I krysset mellom korsarmene var det fra begynnelsen en hengverkskonstruksjon. På taket lå det svart glasert takstein. I 1726 minnet James Collet om at han sammen med enkelte andre hadde gitt kirken «all den blaae Tagsteen hvor med den er tæcket». Steinen var murt fast til lekter, men kunne likevel blåse av. I 1695 betalte man en murmester for å reparere taket «som Vinden blest ned».

Opprinnelige må det store kirkerommet ha virket overveldende. Trass i blyglasset må de store vinduene ha sluppet inn mye lys. Det rike inventaret og den tidligere skilleveggen mellom skipet og koret har forsterket opplevelsen.

Mellom skipet og koret var det opprinnelig et korskille, som kan ha stått der til 1871, da man fjernet «Gitterverket mellem Koret og Kirken, hvori var to store Porte, smukt udskaarne og udstyrede med 24 udkilede Træsøiler, overtrukne med Messing».

I kirkerommet var det lukkede benker på hver side av midtgangene i alle skipets armer. Etter planen kunne benkene enten kjøpes eller leies. I regnskapet for perioden 1698–1703 inngår også utgifter til kongestolen ved det sørvestre hjørnet av korsmidten. I tillegg var det gallerier for menigheten og enkelte private innelukkede benker. I 1712 ble det laget en egen benk for general Sehested i den søndre korsarmen. På tegningen fra 1775 har kongestolen ved det innstikkende sørvestre hjørnet i skipet direkte oppgang herfra.

På veggene har det hengt epitafier og malerier. Fra domkirken i Gamlebyen stammer et portrett av Andre Bentsen Dallin, superintendent for Oslo stift i perioden 1601–1607. I kirken er det bevart en trearmet vegglampe merket med årstallet 1679. Den hang i Hellig Trefoldighets kirke.

Tårnet

Kirketårnet har vegger av murt tegl som resten av kirken, med våpenhus i første etasje og klokkestue øverst. Den eldste av klokkene er merket med årstallet 1688. På tegningen til Schøning fra 1775 er det to vinduer i sørveggen og to mindre lydglugger i klokkestua. Dessuten er det festet et solur til tårnfoten. Soluret kan også ha vært fra 1600-tallet.

Opprinnelig var tårnet planlagt med en rikt dekorert hette, men den delen av prosjektet ble sterkt kritisert. I stedet skulle det ha «eet lidet spir, ligesom paa Holmen kirke» i København. På avbildningen fra 1745 er tårnet vist med en slak pyramideformet hette. Av tidlige avbildninger av kirken framgår det også at hetten var tekket med tilsvarende stein som takene. Til hetten var det festet et spir med vindfløy og utsmidde ornamenter.

Ombygginger og restaureringer

Oslo domkirke

Kongelosjen fra 1850 inngår i det restaurerte kirkerommet.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Detalj fra prekestolen
Detalj fra prekestolen
Av /Arfo forlag.

Tilbygget fra 1699 på nordsiden av koret har samme type murvegger som resten av kirken, og egen inngang utenfra. I trappehuset, som stammer fra en senere ombygging, er monogrammene til Fredrik 4. (1699–1730) og stattholder Gyldenløve innmurt sammen med årstallet 1699.

Kirken ble relativt lite endret på 1700-tallet. I 1725 ble det satt inn et nytt orgel på et galleri i den vestre enden av skipet. I 1775 ble skymaleriene på hvelvene i kirkerommet overmalt med grå farge. På denne tida var også de lukkede stolene en viktig del av rommet, slik engelskmannen Thomas Robert Malthus skriver etter et besøk i 1799. Etter hans syn minnet kirken om enkelte gamle engelske kirker der «fornemme familiers kirkestoler var omgitt av høye, tunge skillevegger med glassruter, slik at de så ut som en rekke bedekamre».

På en tegning fra 1800 er kirken sett fra sør. I tillegg til det som framgår av tegningen fra 1775, er det vist takvinduer i tårnhetten til rommet der brannvakten holdt til. Den store gravkjelleren skulle ikke brukes lenger som følge av forbudet mot gravsted inne i kirker fra 1805. Etter 1814 ble kongestolen pusset opp og fikk initialene til Karl Johan (1818–1844). I 1823 ble korskranken og dåpshuset revet. Kongestolen ble fornyet i klassisistisk stil. Samtidig ser det ut til at man fjernet flere av de lukkede stolene inne i kirken.

Ombygging i 1850

Kirkerommet ca. 1900

Det meste av inventaret ble fornyet i nygotisk stil i 1850. Til undersiden av de opprinnelige trehvelvene ble det festet falske ribber i gips.

Kirkerommet ca. 1900
Av /Riksantikvarens arkiv.

Oslo domkirke. Foto fra 1930-årene.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mye av det gamle inventaret ble fjernet i første halvdel av 1800-tallet. Interiøret ble bygd om i nygotisk stil. Den tyske arkitekten Alexis de Chateauneuf ledet arbeidet, med arkitekt Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder.

Selv om arkitekten la vekt på at den måtte bestå som et historisk byggverk, ble interiøret fullstendig ombygd i nygotisk stil, med ribber av gips festet til undersiden av det opprinnelige hvelvet. Det barokke takmaleriet som forestilte en himmel med skyer, ble overmalt, og bare orgelet ble spart. Skipet fikk dessuten nye benker og et galleri som gikk rundt det meste av rommet. En ny kongestol ble lagt til dette. Samtidig fikk kirken ny altertavle og ny prekestol. Det ble også satt inn nye dører. Det samme gjelder de eksisterende vinduene med jernrammer.

Den viktigste endringen i eksteriøret var forhøyelsen av vesttårnet. Den markante tårnhetten i Christian 4.s renessansestil er fremdeles kledd med kobber, og til spiret ble det festet en vindfløy med årstallet 1850. Over korsmidten kom det et lite tårnbygg for utlufting av loftet. I hjørnet mellom den vestre og den søndre korsarmen ble det anlagt et trappetårn til kongelosjen på galleriet. I tillegg ble gavlene på den søndre og den nordre korsarmen dekorert med symmetrisk plasserte småtårn av granitt som er bygd inn i murene.

I 1860 fikk kirken et nytt kapell mellom den søndre og den østre korsarmen. Samtidig med at korskillet ble fjernet i 1871, ble den tidligere døpefonten erstattet av en dåpsengel i marmor. Noe senere fikk kirken installert et varmeanlegg som førte til nye omkalfatringer i kjelleren, med en pipe ved korets østgavl. I 1883 ble det dessuten satt inn et nytt orgel.

Brannvakten i vesttårnet fungerte til 1902. I 1907 ble det søndre kapellet utvidet. I 1910–1916 ble Emmanuel Vigelands glassmalerier satt inn i korvinduene, og i 1930 fikk kirken nok et orgel. I 1937 ble den romanske granittskulpturen «Djevelen fra Oslo», som kan komme fra Hallvardskirken, flyttet fra Nordre sakristi til det sørvestre hjørnet av tårnet. Samtidig renset man hvelvene i kirkerommet for nygotikk. I 1938–1949 malte Hugo lous Mohr de nye dekorasjonene. Vestportalens dører med bronsedekorasjoner av Dagfinn Werenskiold er fra samme tid.

Oslo domkirke

Til kirkeinteriøret fra cirka 1850 hørte også gallerier langs veggene i korsarmene. Fotografi fra cirka 1900.

Oslo domkirke
Av /Riksantikvarens arkiv.

Restaureringer etter andre verdenskrig

Oslo domkirke

Benkene i skipet og vindfanget foran portalen i søndre korsarm stammer fra arbeidene til jubileet i 1950.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.
Oslo domkirke

Jubileumsgudstjeneste i Oslo domkirke ved Oslos 900-årsjubileum i 1950. Kirken er her nyrestaurert.

Av /NTB.

Den viktigste endringen i dette århundret var restaureringen av kirken til byjubileet i 1950, med Arnstein Arneberg som arkitekt.

Kirkerommet ble gitt tilbake den gamle altertavlen og prekestolen, og Chateauneufs inventar ble fjernet. Det ble satt inn nye benker, og galleriene ble begrenset til den vestre delen av skipet. En ny kongelosje ble også laget ved det sørvestre hjørnet av korsmidten. Vinduene i korsarmene fikk glassmalerier i grisailleteknikk. På gulvet ble det lagt fliser, og over korsmidten ble det satt inn en moderne konstruksjon. Under istandsettingen av kirken bygde man dessuten et nytt kapell mellom den søndre og den østre korsarmen. Arbeidene til Mohr og Arneberg gjør domkirken til et viktig monument i norsk kunst fra 1900-tallet.

Samtidig med denne restaureringen fikk taket fikk nye, modernistiske malerier, utført av Hugo Lous Mohr i 1936–1950. Ved gjennomføringen av arbeidet ble all den gamle malingen vasket vekk, ny grunning og maling påført. Senere begynte malingen å sprekke og flasse av, noe som har utviklet seg til et betydelig konserveringsproblem.

I 1963–1964 ble interiøret i Nordre sakristi tilbakeført til en antatt opprinnelig utforming, og i 1971–1976 ble orgelet ombygd. Omkring 1990 foregikk det oppussing av kjelleren under kirken etter planer av arkitektfirmaet Lund & Slaatto. I 1996 fikk kirken et nytt kororgel, og 1998 kom det et nytt hovedorgel. Hovedorgelet, bygd av Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad, ble montert bak den gamle barokkfasaden på galleriet.

Mot slutten av 1990-årene ble også altertavlen og døpefonten restaurert. På samme tid var det alvorlige problemer med oppsprekking og flassing av de malte hvelvdekorasjonene. Det hadde sammenheng med skader i store deler av konstruksjonen.

I 2003 fikk kirken konsertklokkespill, støpt av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg. I perioden 2006–2010 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering.

Oslo domkirke 2017
Til restaureringen i 1950 fikk taket fikk nye, modernistiske malerier, utført av Hugo Lous Mohr i 1936–1950.
Oslo domkirke 2017
Av /Shutterstock.

Kongelige bryllup og bisettelser

Detalj fra kongelosjen
Detalj fra kongelosjen
Av /Arfo forlag.

Bryllup

Brudepar Dato
Kronprins Olav og prinsesse Märtha 21. mars 1929
Kronprins Harald og Sonja Haraldsen 29. august 1968
Kronprins Haakon og Mette-Marit Tjessem-Høiby 25. august 2001

Bisettelser

Avdød Dato
Dronning Maud 9. desember 1938
Kronprinsesse Märtha 21. april 1954
Kong Haakon 7. 1. oktober 1957
Kong Olav 5. 30. januar 1991

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg, Arno & Bernhard Hagtvedt: Vår Frelsers kirke, 1950
  • Gervin, Karl: Oslo domkirke: mennesker og miljøer i 900 år, 1997
  • Storsletten, Ola: Kirker i Norge, b. 5: Etter reformasjonen: 1600-tallet, 2008, 138–147
  • Tronshaug, Hans Jacob: Oslo domkirkes orgelhistorie : orgler, organister, kantorer og orgelbyggere gjennom fem århundrer, 1998

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg