Olga Bjoner

Olga Bjoner var med på å stifte det første kvinnelaget tilsluttet Norges Bondelag i Spjelkavik i 1917, og tok senere initiativ til en lang rekke nye lag. I 1925 ble Norges Bondelags Kvinnelagsnemnd stiftet som en egen avdeling i Bondelaget med henne som leder.

Første landsmøte året etter vedtok at formålet med Kvinnelagsnemnda var å vekke landsbygdas kvinner til samling om felles økonomiske, kulturelle og sosiale verdier. Nemnda skulle også «bekjempe de krefter som søker å utrydde kristendommen og nedbryte folks moral» (Dragsund s. 18).

Bondelagets Kvinnelagsnemnd hadde våren 1940 486 lokallag med rundt 20 000 medlemmer, og var en av landets største kvinneorganisasjoner.

I oktober 1940 meldte Bjoner seg inn i NS. Med grunnlag i en meget omstridt fullmakt fra et landsmøte i Kvinnelagsnemnda i november 1940 fortsatte hun som leder her til 1941. Dette vekket sterke, negative reaksjoner, og Bondekvinnelagene gikk gradvis i oppløsning. I 1941 søkte Bjoner selv permisjon fra stillingen. Hun begrunnet dette med at hun var klar over at hun skapte uro i lagene gjennom sin politiske virksomhet.

Fra desember 1940 til 1941 var Bjoner propagandaleder i Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK), en særorganisasjon i NS. I 1941 overtok hun som landsleder (fra 1944 med betegnelsen riksleder) etter Øyvor Hansson. Hun var også redaktør for NSKs blad Heim og Ætt, som kom ut fra 1942.

I 1942 ble hun leder for Kvinnehirden, og fra 1944 for det militært organiserte Kvinnenes Hjelpekorps (KHK), som hun selv tok initiativ til å bygge opp.

Bjoner sto i et sterkt og gjensidig motsetningsforhold til Rikskommissær Josef Terboven, og ønsket å forsvare det hun oppfattet som norske verdier og interesser. Dette preget også hennes kvinnesyn. Hun tok avstand fra den tyske, nazistiske ideologien, hvor kvinners plass var i den private sfæren rundt hjemmet og barna.

Bjoner skrev selv at hun bygde opp et program for NSK som var i tråd med det bondekvinnelagene hadde arbeidet etter, og som hun hadde lagt til rette for (Bjoner 1955 s. 34). Den norske kvinnen skulle være som i sagatiden, sterk, sunn og handlekraftig. Morskallet var det viktigste i hennes liv, og nettopp derfor skulle hun delta i politikk og samfunnsliv, side om side med mannen. Kristendommens grunnverdier skulle vernes, og folkemoralen ivaretas.

Samtidig var Bjoner fullt innforstått med Vidkun Quislings og Nasjonal Samlings politikk, som innebar samarbeid med – og underordning under de tyske okkupantene, samt støtte til tysk krigføring.

Både i og utenfor NS ble Bjoner møtt med kritikk og latterliggjøring, skjellsord og hets. Uttrykket «riksrøya» satte seg nærmest som en fast betegnelse. Bjoner hadde hatt store ambisjoner om sin egen og NSKs posisjon, men kom nesten ingen vei. Hun mente kvinnene i NSK ble ignorert, isolert og diskriminert i NS (Gran s. 155) og at de ikke hadde noen gjennomslagskraft i den alminnelige, norske befolkningen.

Etter krigen satt Bjoner i varetekt på Bredtvet i to år. I 1948 ble hun dømt til seks års fengsel, rettighetstap (blant annet tap av stemmeretten) og 15 000 kroner i erstatning. I 1955 ga hun ut boka Dette har hendt. Et tidsbilde. Boka er et forsvar for hennes handlinger og synspunkter, og et bittert angrep på forholdene i fengselet, hvor det blant annet kommer fram en anklage om at hun ble seksuelt misbrukt.

• Om Olga Bjoner i Norsk biografisk leksikon
• Norge under andre verdenskrig
• landssvikoppgjøret

• Bjoner, Olga (red) (1941): Den norske kvinne og den nye tid i Heim og Samfund. N.S.K. Propagandaavdeling, Moss
• Bjoner, Olga (1955): Dette har hendt. Et tidsbilde.

• Dahl, Hans Fredrik: ”Olga Bjoner. Bondelagsleder og NS-politiker.” I Norsk biografisk leksikon.
• Dragsund, Kirsti (1995): Kvinneliv for bygdeliv: 50 år med Norges Bondekvinnelag. Landbruksforlaget.
• Gran, Kerstin Marianne (1998): For heim, Ætt og fedreland. Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon 1933-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
• May-Brith Ohman-Nielsen (1995): ”Olga Bjoner”. I Dahl, Hans Fredrik m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 42f.. Cappelen, Oslo.