EØS-avtalen, avtale inngått mellom EFTA og EU som gir EFTA-landene adgang til EUs indre marked. Avtalen ble undertegnet 1992 og trådte i kraft 1994. Avtalen omfattet fra starten 18 land (alle EU- og EFTA-landene bortsett fra Sveits), og 30 land etter EUs utvidelser 2004 og 2007. Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», dvs. at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål.
Den viktigste institusjonen i EØS er EØS-rådet, som består av ett medlem fra hvert av medlemslandene og ett fra Europakommisjonen. Rådet har som hovedoppgave å sørge for den politiske fremdriften ved gjennomføringen av EØS-avtalen. Beslutninger treffes ved enighet mellom EU på den ene side og EFTA-landene på den andre. I tillegg til Rådet er det en egen EØS-komité og en parlamentarikerkomité med deltakere fra Europaparlamentet og nasjonalforsamlingene i de tre øvrige landene. Avtalepartnerne har hver sine overvåkningsorgan (ESA) og domstoler.
Historikk
EØS-prosessen ble satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors 1989, og forhandlingene pågikk etter planen til midten av 1991. Men avtalene ble reforhandlet både 1991, 1992 og 1993, og en endelig EØS-avtale trådte ikke i kraft før 1994. Da hadde fire av de sju EFTA-landene innledet forhandlinger om medlemskap i EU, og tre av dem ble medlem fra 1995. Sveits sa nei til EØS i en folkeavstemning, men avtalen ble godkjent av nasjonalforsamlingene i de øvrige landene.
I Norge dreide debatten om EØS-avtalen seg særlig om fisk. EFTA (dvs. Norge og Island) krevde i forhandlingene full frihandel for fisk, mens EU (i praksis Spania) krevde motytelser i form av fri adgang til fiskeressursene. Resultatet ble et kompromiss, med fri markedsadgang for enkelte arter og noe økte kvoter for EUs fiskere i EFTA-sonen. Debatten om de «fire friheter» førte også til en diskusjon om verdien av de norske konsesjonslovene. Motstanderne av EØS i Norge hevdet at inngåelsen av EØS-avtalen var i strid med resultatet av folkeavstemningen mot EF 1972, og krevde folkeavstemning om EØS-avtalen. Dette avviste Stortinget. I oktober 1992 ratifiserte Stortinget avtalen og vedtok også en egen EØS-lov, som bl.a. gav lovbestemmelser som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, forrang fremfor andre lovbestemmelser om samme forhold.
Under EU-debatten 1994 ble EØS-avtalen brukt av både ja- og nei-siden som argument for sitt syn. Ja-siden hevdet at EØS-avtalen gav oss forpliktelser overfor EU-landene uten mulighet til å påvirke beslutningene, dvs. at et medlemskap ville gi Norge økte rettigheter. Deler av nei-siden mente at EØS-avtalen ivaretok Norges nærings- og handelspolitiske interesser, og at vi dermed trygt kunne stå utenfor det politiske samarbeidet i EU uten å miste fordelene.
En ny EØS-avtale ble fremforhandlet og vedtatt 2003 i forbindelse med EU-utvidelsen. Forhandlingene medførte visse komplikasjoner, der EU krevde en betydelig økning av Norges bidrag for sin adgang til EUs indre marked, og der Polen var misfornøyd med beregningen av de norske fiskekvotene. Den endelige avtalen innebar at Norge skal betale 1,7 milliard kr i årlig bidrag til sosial og økonomisk utjevning i de nye EU-landene, og at Norge og Island får innført tollkvoter på fisk i stedet for frihandel.