Lys. Den første eksperimentelle påvisning av at lyset brer seg ut i verdensrommet med en endelig hastighet ble gjort av den danske astronomen Ole Rømer i 1676, på grunnlag av observasjoner av den innerste Jupitermånens formørkelser. Rømer bestemte først tidspunktet for stilling A, hvor Jorden og Jupiter står hverandre nærmest og den innerste av Jupiters måner beveger seg inn i Jupiters skygge (formørkes). Rømer kjente denne månens omløpstid (ca. 42,5 timer) såpass nøyaktig at han kunne beregne tidspunktene for de følgende formørkelser for lang tid fremover, også for stilling B, hvor Jupiter og Jorden står på motsatte sider av Solen. (Jupiters omløpstid rundt Solen er ca. 12 år.) Det viste seg imidlertid at formørkelsene i stilling B inntraff ca. 1300 sekunder senere enn beregnet. Rømer antok at forsinkelsen oppstod fordi avstanden fra Jupiter til Jorden er større i stilling B enn i stilling A. Forskjellen er lik jordbanens diameter, som ble antatt å være 3·1011 meter. Lysets hastighet, c, skulle da være 3·1011 meter/1,3·103 sekunder = 2,3·108 m/s. Begynnelse og slutt for Jupiters måneformørkelser er ikke ledsaget av farger. Dette tyder på at lysets hastighet i det tomme rom (vakuum) er uavhengig av bølgelengden. Størrelsesforholdene i figuren er ikke korrekte.