er utvidelse av eksisterende ørkener eller dannelse av ørkener i nye områder. Størrelse og hastighet på ørkenspredningen er svært omdiskutert, og den kan skje på ulike måter. F.eks. kan vandrende dyner bevege seg inn over tidligere dyrkede områder og beitemarker. Slik sandflukt kan også skje langs kystområder, f.eks. på Jylland og i Skåne, dvs. utenfor ørkenområdene. I grenseområdet mellom stepper og ørken kan overbeiting, f.eks. rundt et vannhull, føre til at vegetasjonen forsvinner. Slik kan det dannes en ny del av ørkenen som senere kan utvides og bli sammenhengende med det tidligere ørkenområdet.
Grunnleggende i forbindelse med ørkenspredningen er at vegetasjonen i et område skades. Det kan skyldes klimaforandringer (økt temperatur og fordampning), men den vanligste årsaken er menneskelig aktivitet og menneskets husdyr. Oppdyrking av et tørt område med bruk av kunstig vanning kan føre til saltdannelse i jordsmonnet slik at det dannes saltørkener, som f.eks. ved Aralsjøen. I Sahelregionen førte overbeiting sammen med tørke i årene 1968–74 til ørkenspredning og til at flere millioner beitedyr døde. Mangel på brensel i u-land har ført til at skogklynger og enkelttrær i tørre områder har blitt hugget ned. Det fører igjen til at det fruktbare jordsmonnet lett eroderes av vann og vind, med forørkning som resultat.
Oppdyrking av marginale områder ved dry farming kan føre til ørkenspredning, fordi jorden er uten vegetasjon i lange perioder. Dust bowl-katastrofen i USA 1934 er et eksempel på dette (se USA (Jordbruk)).