et ca. 119 km2 stort skogområde i Sør-Varanger kommune, Finnmark, 63 km2 fredet ved kgl.res. 6. feb. 1970 og utvidet 2003. Fredningsforslag ble fremmet første gang 1940. Store deler av den urørte skogen i området ble rasert av tyskerne under den annen verdenskrig, og nasjonalparken ble betydelig mindre enn det opprinnelige forslaget. Øvre Pasvik nasjonalpark rommer likevel den største sammenhengende urskogen i Norge i dag. Furuskogen i området regnes som den vestligste utløperen av den sibirske taigaen, og elementer fra østlig og vestlig flora og fauna møtes i nasjonalparken, som derfor er av spesiell vitenskapelig interesse. Terrenget er forholdsvis flatt, med høyeste punkt (Steinfjell) 202 moh. Omkring en fjerdedel av nasjonalparken er dekket av vann. Landskapet er ellers preget av store myrer, og mange steder brytes furuskogen av blokkmarker uten trevegetasjon. Flere tusen år gamle spor etter fangstvirksomhet (Komsakulturen) er funnet i området. Eneste bebyggelse er reingjeterhytter som er åpne for overnatting. Omtrent 2500 tamrein har vinterbeite i parken. Nasjonalparken har grenser mot Finland og Russland.
I 2003 ble nasjonalparken betydelig utvidet mot Finland og Russland, og arealet ble omtrent fordoblet. Samtidig ble Øvre Pasvik landskapsvernområde opprettet i tilknytning til nasjonalparken. Mot øst omfatter den nye nasjonalparken våtmarker av internasjonal verneverdi og hekkeområder for truede fuglearter som fjellmyrløper og lappfiskand. I vest har utvidelsen økt nasjonalparkens mangfold når det gjelder vegetasjon og flora, bl.a. på myrer. Det totale verneområdet er nå på 170 km2.