Øvre Anárjohka nasjonalpark er en nasjonalpark i Karasjok og Kautokeino kommuner i indre Finnmark.
Nasjonalparken ble opprettet 19. desember 1975 og har et areal på 1414 kvadratkilometer. Det høyeste punktet i nasjonalparken er Gurbbeš, 589 meter over havet; laveste punkt er 215 meter over havet.
Nasjonalparken ligger i Finnmarksviddas sørøstlige hjørne og grenser mot den finske nasjonalparken Lemmenjoki. Nesten alt arealet ligger på Finnmarkseiendommens grunn.
Nasjonalparken er etter norske forhold usedvanlig flat og består av store myrområder vekslende med avlange slake åser og morenerygger.
Den dreneres av tre større vassdrag, Kárášjohka i vest, og Anarjohka og Skiehccanjohka i øst. Den siste er grenseelv mot Finland og løper sammen med Anarjohka like sør for parkens nordøstre hjørne. Elvene har slakt fall med unntak av Anarjohka, som danner den flotte Ulvefossen med et fall på om lag åtte meter, cirka åtte km ovenfor samløpet med Skiehccanjohka.
De eneste steder det er snaufjell, er mot finskegrensen i sørøst; ellers er parken skogkledd bortsett fra myr og vann.
Klimaet er utpreget kontinentalt med tørr og kald vinter og tilsvarende tørr og varm sommer, og med en årsnedbør på 350 mm.
Berggrunnen i hele parken er syenitt, men den kraftige overdekningen av løsmasser gjør at man sjelden ser fast fjell. Unntaket er området omkring Ulvefossen og gjelet nedenfor, i tillegg til noen steder langs Skiehččanjohka.
Fremmede flyttblokker er ikke påvist i parken, og isen under siste istid har antakelig ligget i ro ved at den har vært fastfrosset mot bakken og har dermed ikke skapt store endemorener. Dette er typisk ved såkalte polare breer.
Elvesanden langs Skiehccanjohka er gullførende, og flere steder oppover elven kan vi finne rester etter tidligere tiders gullvasking.
Det er urskog av furu i elvedalen opp mot samløpet mellom Anarjohka og Skiehččanjohka og litt lenger sørover, ellers er det åpen fjellbjørkeskog som dominerer. Hist og her langs elvene er det spredte eksemplarer av rogn, osp og selje. Stedvis langs små bekker og ved myrene er det ofte store vierkratt med svartvier som kan bli over tre meter høye.
Finnmarks største naturlige granskog består av cirka 200 trær ved Njuolasjohka, en sideelv til Skiehččanjohka lengst sør i parken.
Finnmarkspors i Øvre Anárjohka nasjonalpark.
Floraen er nokså artsfattig, men omfatter flere arter med tydelige østlig utbredelse. Langs elvene kan vi finne arter som lappflokk, storveronika, sibirturt, lappsoleie, dvergmaigull, foruten flere starrarter. Finnmarkspors er vanlig over store myrstrekninger, og på tørre sandige steder er det store bestander av åkerbær.
Det er meget store områder med reinlav i parken, og dette er vinterbeite for rein. En nokså vanlig mose er den iøynefallende gule parasollmosen, som med sine små parasoller under kapslene lyser opp på den tallrike reinmøkka.
Sammen med Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side danner nasjonalparken et stort villmarksområde med bestander av alle våre rovdyr, fra bjørn og ulv til røyskatt og snømus.
Elgen er en nyinnvandrer, og bestanden er nå så stor at det drives jakt på den for å hindre beiteskader på furu, noe som allerede er synlig over store områder. Vinterstid er parken beiteområde for omkring 35 000 tamrein. Nesten alle våre smågnagere er også registrert innenfor parken.
Sommerstid er det et rikt fugleliv i området med mange vadere som trane, temminksnipe, lappspove, sotsnipe og flere vanligere arter. Her finner vi også vår største bestand av sangsvaner.
I år med mye smågnagere er det hekkende bestander av haukugle, lappugle og andre uglearter. Kongeørn, dvergfalk og jaktfalk ruger nesten årvisst innenfor området, det samme gjelder østlige arter som konglebit, sidensvans og lappspurv. Lavskriken er en karakterart i parkens furuskoger.
Rypebestanden er vanligvis stor, men svinger betydelig med bestandene av smågnagere. Rovdyr og rovfugler jakter da heller på disse istedenfor på rype og rype-egg.
Til tross for sin beliggenhet langt mot nord har nasjonalparken nokså høy biodiversitet. Dette skyldes størrelsen som gir livsnisjer for mange pattedyr- og fuglearter, foruten forholdsvis mange fiskearter, noe som skyldes forbindelse med finske vassdrag.
Floraen er nokså artsfattig, men har et sterkt innslag av såkalte Sibirarter som fulgte med da furu ble skogdannende etter istiden.
Bortsett fra en hengebro over Anárjohka like ovenfor samløpet med Skiehccanjohka, er det ingen tilrettelegging for fotturister.
Like utenfor parkens nordøstre hjørne ligger Anton Nielsen-hytta som er åpen, men hvor det meste må medbringes for den som ønsker å overnatte der. Den beste tiden for turer er august, da er myggplagen på retur, det er fremdeles midnattssol og multene begynner å modnes.
Parken er generelt vanskelig tilgjengelig. Den enkleste måten er å følge grusveien som tar av fra riksvei 92 like før grensebroen til Finland. Det er cirka 55 kilometer til snuplassen der veien slutter, og herfra er det cirka fire km på god sti til Andreas Nilsen-hytta og grensen til nasjonalparken.
De indre deler av parken er lettest å nå via Finland med bil/drosje langs en grusvei fra Nunnanen, øst for Enontekiö. Veien stopper ved Kalmakaltio, og herfra er det lett gange cirka ti km til riksrøys 341, som ligger på vannskillet og er nasjonalparken og Finnmarks sørligste punkt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.