Økonomi og næringsliv på Sri Lanka

Utenlandske investorer har fått økt interesse for Sri Lanka etter slutten på borgerkrigen (1983–2009), og landet har de siste årene hatt en jevn økonomisk vekst.

Sri Lankas økonomi har tradisjonelt vært basert på jordbruk og enkel industri, og te, kokos og gummi utgjorde tidligere det meste av eksporten. Tekstilindustrien, tjenestesektoren og byggebransjen har de siste tiårene tatt over, og gir i dag store inntekter til landet.

I løpet av de første tre tiårene etter uavhengigheten ble det gjennomført en rekke økonomiske og sosiale reformer. Regjeringen hadde en sterk satsing på å utvikle sosial velferd og å erstatte import med lokale produkter. Det ble lovbestemt prisregulering av forbruksvarer og tilgang til gratis helsetjenester og gratis utdanning. I den økonomiske politikken ble det innført tiltak for å øke den lokale produksjonen, samtidig som det ble innført ulike importrestriksjoner. Gjennom den aktive velferdspolitikken oppnådde landet redusert analfabetisme, lavere dødelighet og betydelig økning i forventet levealder.

Industriproduksjonen var dominert av flere store statlige bedrifter som produserte varer som sement, stål, keramikk, brensel og smøremiddeloljer, papir, lær, dekk, tekstiler, sukker og brennevin. Bare noen få fabrikker, de fleste produserte lette forbruksvarer, var i private hender.

Den sterke statlige styringen av økonomien hemmet økonomisk vekst, og i 1977 innførte mydnighetene en økonomisk liberaliseringspolitikk. Målet var økt økonomisk vekst ved å stimulere private investeringer og å øke landets inntekter ved å fremme en mer eksportorientert økonomi. Flere statseide industrielle foretak ble privatisert, og myndighetene innførte insentiver for å tiltrekke seg utenlandske investorer. Blant annet ble det opprettet investeringsfremmende soner hvor investorene ble tilbudt en pakke med insentiver.

Turismen var en av næringene som blomstret under liberaliseringspolitikken, men denne sektoren har vært svært følsom for politisk ustabilitet.

Etter at den 26 år lange borgerkrigen ble avsluttet i 2009, har myndighetene satt i gang flere store utviklingsprosjekter for å gjenoppbygge landets infrastruktur og for å stimulere til vekst i de krigsrammede områdene. Små- og mellomstore bedrifter har blitt etablert, og tiltak er iverksatt for å øke jordbruksproduksjonen i områdene som ble hardt rammet under krigen.

Landet har høy gjeld, og landets økonomi ble relativt hard rammet av den globale finanskrisen i 2008–2009. Etter freden i 2009 har også stadig flere utenlandske selskaper etablert seg i Sri Lanka. Likevel dekker ikke landets eksportinntekter importen, og landet har en stor utenlandsgjeld.

Økonomiske bidrag fra de mange srilankere som bor i utlandet er et betydelig bidrag til landets økonomi. Nærmere én million av befolkningen arbeider i utlandet, de fleste i Midtøsten.

Inntektsfordelingen er ujevn, og fattigdommen er særlig markert på landsbygda. Sri Lanka tar mot økonomisk bistand, blant annet fra Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet og Norge.

Sri Lanka er tradisjonelt et populært reisemål, og turistnæringen er dominerende sektor innenfor de tjenesteytende næringer. Besøkstallene var preget av sterke svingninger knyttet til landets politiske situasjon.

I 2022 var Sri Lankas økonomi hardt kriserammet. Turistnæringen ble hardt rammet av Covid-pandemien og den førte også til reduserte pengeoverføringer fra innbyggere som jobbet i Midtøsten. Samtidig senket myndighetene skattenivået og betalte tilbake utenlandsgjeld. Krigen i Ukraina ga økte bensin- og gasspriser og mangel på kunstgjødsel førte til dårlige avlinger. Det ble mangel på drivstoff, gass til matlaging, mat og medisiner. Mangel på varer og sterk inflasjon skapte uro og misnøye i befolkningen.

Omtrent 30 prosent av landarealet er oppdyrket. Den tidligere tydelige delingen mellom statlig plantasjedrift og private småbruk er i senere år mer utjevnet. Eksportproduktene dyrkes i større grad blant småbønder, og det lokale jordbruket er blitt mer kommersialisert. Te er et av landets viktigste eksportprodukt, og Sri Lanka er en av verdens største teprodusenter.

Risproduksjon er den viktigste økonomiske aktiviteten for Sri Lankas bønder. Siden uavhengighet har det vært en sterk økning i landets produksjon av ris. Viktige faktorer for denne økningen er at det i 1970-årene ble tilrettelagt for risproduksjon i nye området og at det ble tatt i bruk teknologi som bidro til økte avlinger. Ris dyrkes hovedsaklig til innenlandsk konsum

Kokosnøtter dyrkes i lavereliggende områder og var tidligere også en viktig eksportvare. Sri Lanka er blant verdens sju største gummiprodusenter. Til tross for myndighetenes satsing på bedre irrigasjons- og gjødslingsmetoder og økt produksjon, må en del ris importeres for å dekke landets behov. De viktigste husdyrene er kveg, bøfler, griser og fjærkre.

I fiskeriet er ressurspotensialet rikelig, særlig på nord og nordvestkysten. Fisket drives hovedsakelig som kystfiske til eget og lokalt forbruk. I løpet av de siste tiårene har myndighetene satset på moderniseringer, blant annet for å øke fiskeforbruket og for å skaffe sysselsetting i kystdistriktene.

Jordbruk (inklusert skogbruk og fiske) bidro i 2016 med 8,2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og sysselsatte 28,4 prosent av yrkesbefolkningen.

Industrien har siden 1990-årene vært i markant vekst, særlig i IT- og tekstilsektoren. Det er blant annet utviklet en omfattende gummiindustri basert på landets egne gummiressurser, og landets konfeksjonsindustri har i senere år vokst så mye at det er nødvendig med import av tekstiler til landets konfeksjonsfabrikker. Det er etablert industriutviklingsområder for å tiltrekke internasjonal kapital gjennom skattelettelser og andre fordeler.

Sri Lankas mineralutvinningsindustri omfatter gruvedrift av edelstener og grafitt, i tillegg til utgravning av strandsand som inneholder ilmenitt og monasitt, og kaolin, apatitt, kvartssand, leire og salt.

Viktigst er minedrift for å utvinne edelstener som safir, rubin og topas, i tillegg til en rekke halvedelstener. Det meste av edelstenutvinningen går til eksport. Ratnapura er berømt for sine edelstensgruver.

Sri Lanka har siden tusenårsskiftet forberedt forsøksboring etter olje og gass utenfor kysten.

Industri og bergverk bidrar med 31 prosent av BNP og sysselsetter 26 prosent av yrkesbefolkningen, og tallene for tjenesteytende næringer er henholdsvis 62 prosent og 46 prosent. (2016).

De viktigste innenlandske energikildene er bioenergi og vannfallsenergi. Av landets samlede forbruk av energi var bioenergi lenge den dominerende energikilden, med en andel på 76 prosent i 1990. Det samlede forbruk av primærenergi var da 230 petajoule (PJ). Med en økende etterspørsel etter energi, som i stor grad ble dekket med import av petroleumsprodukter, ble bioenergiens andel gradvis redusert til 40 prosent i 2019. Forbruket av primærenergi var da steget til 503 PJ, som per innbygger tilsvarer 23,2 gigajoule (GJ). Andelen fossil energi var 57 prosent.

Landets eksport går hovedsakelig til USA, Storbritannia, India, Tyskland og Italia. De viktigste eksportproduktene er tekstilprodukter, te og krydder, edelstener, gummiprodukter, kokosnøttprodukter og fisk. Størstedelen av importen består av tekstiler, mineralprodukter, maskiner, transportmidler, petroleum og petroleumsprodukter. Blant de viktigste leverandører av importerte varer er India, Singapore, Kina og Iran.

Sri Lanka har et relativt godt utbygd veinett (ca 114 000 km) og nesten 1500 km jernbane. Colombo har internasjonal lufthavn (Katunayake), og er i tillegg landets viktigste havneby. Andre viktige havnebyer er Trincomalee (hovedhavn for teeksport), Galle og Jaffna.

• Sri Lanka