Økonomi og næringsliv i Zimbabwe

Zimbabwe, tidligere kalt Rhodesia, ble selvstendig i 1980. Landet ble snart en modell for resten av Afrika, med en blandingsøkonomi med til dels sterk vekst innen flere sektorer, og med store investeringer også i utdanning og folkehelse. Zimbabwes økonomi var ved frigjøringen i 1980 forholdsvis utviklet, blant annet med et moderne kommersielt jordbruk, stor gruvesektor, en bredt sammensatt industri basert på råvarer fra landbruk og gruver, og en servicesektor. Dette fortsatte i den første perioden 1980, men fra slutten av 1990-tallet skulle økonomisk tilbakeslag og krise etter hvert lede til økonomisk kollaps og sammenbrudd.

Mot slutten av 1990-årene opplevde landet en omfattende økonomisk nedgang, med blant annet økende gjeld, synkende verdi på landets valuta og minkende valutareserver, lav investeringstakt, høy inflasjon og stigende arbeidsledighet – samtidig som hiv-/aids-epidemien for alvor ble merkbar. Samtidig vokste det fram en økende politisk opposisjon mot president Robert Mugabe og regjeringspartiet. Dette ble møtt med stadig sterkere brutalitet og undertrykkelse fra myndigheten utover på 2000-tallet. Samtidig initierte Mugabe en prosess med okkupasjon av kommersielle farmer og storgårder i et forsøk på å svare på behovet for omfordeling av jord fra 4000 hvite bønder til svarte. Dette bidro til umiddelbart fall i produksjonen både av matvarer og av jordbruksvarer for eksport. Samtidig reagerte både utenlandske långivere og bistandsorganisasjoner med stans i pengeoverføringer til myndigheten og etter hvert også med innføring av sanksjoner fra blant annet EU og USA mot Mugabe og medlemmer av hans indre krets. I sum – og i kombinasjon med Zimbabwes store kostnader knyttet til militær-hjelpen til Kongo – endte dette med sammenbrudd i økonomien.

Etter sammenbruddet i det kommersielle landbruket etter okkupasjonen av storgårdene har nå likevel enkelte deler av landbruket tatt seg opp igjen. Dette skyldes både støtte til småprodusenter som leverer (som i tobakksproduksjon) og også til at flere hvite farmere har vendt tilbake til sine tidligere og forpakter disse på vegne av svarte eiere.

Den bredt sammensatte industrien ble vesentlig bygd opp under sanksjonene mot det rhodesiske mindretallsregimet i 1960- og 1970-årene, men manglende investeringer etter den tid har ført til nedslitte produksjonsmidler og lav konkurransedyktighet. Større investeringer er gjort i gruvedriften, særlig etter oppdagelsene av diamanter, samt innen servicesektoren. Til den økonomiske krisen, med politisk uro, satte inn først på 2000-tallet, var turisme en av landets viktigste næringer.

Landbruk er samlet sett den viktigste sektoren i zimbabwisk økonomi, idet om lag to tredjedeler av den yrkesaktive befolkning er sysselsatt der. Jordbruket har også spilt en svært viktig økonomisk rolle gjennom produksjon for eksport, først og fremst av tobakk, som sammen med gull har vært landets viktigste eksportartikkel.

Zimbabwes landbrukssektor er mer sammensatt, med større ulikheter, enn i de fleste afrikanske land. Dette skyldes at Rhodesia var en settlerkoloni, og at landets jord ble delt mellom hvite og svarte folkegrupper, hvor den første ble tildelt en uforholdsmessig stor andel – og de områdene som var best egnet for dyrking så vel som for husdyrhold. Krav om jordfordeling var derfor helt sentralt i frigjøringskampen, men er bare i liten grad innfridd etter selvstendigheten, hvilket har ført til stor jordknapphet, overbefolkning og utarming av jorden i de tettest bebodde delene av landet. Den lave takten i omfordeling av jord førte til økt politisk press om å fordele jorden tilhørende de såkalte kommersielle farmene (storgårder vesentlig eid av hvite bønder), og til at den moderate omfordelingspolitikken, med kompensasjon både ved frivillig salg og tvungen ekspropriasjon, fra 2000 ble forlatt til fordel for tvangservervelse gjennom jordokkupasjon. Dette førte til en krise i denne delen av jordbruket, som tradisjonelt står for hovedtyngden av den produksjon som omsettes i markedet, både matproduksjon og eksportproduksjon. En av suksesshistoriene fra zimbabwisk økonomi etter selvstendigheten er en betydelig økning i produksjonen fra et mellomsjikt svarte småbønder, mens flertallet av bøndene fortsatt er henvist til marginale områder med skrinn jord, lite vann og lav produktivitet, med produksjon vesentlig for eget konsum.

Ved siden av de viktige eksportproduktene tobakk og bomull, er produksjonen blant annet av mais, hvete og sukker betydelig, alt vesentlig for hjemmemarkedet, selv om Zimbabwe i gode år har hatt overskudd av mais for eksport. Andre viktige produkter er jordnøtter (peanøtter), soyabønner, te og kaffe, sistnevnte også for eksport. Hagebrukssektoren ble sterkt utviklet i 1990-årene, som en av landets fremste vekstnæringer, men har falt tilbake som følge av den økonomiske krisen fra starten på 2000-tallet.

Vel 8 prosent av landarealet er egnet for jordbruk; nærmere 13 prosent er beiteland. Viktigste husdyrhold er kveg og geit.

Zimbabwe har store skogarealer. Størstedelen av hogsten går til brensel, trekull, men noe brukes også som tremasse i industrien og til byggematerialer.

I innsjøer og elver foregår også et betydelig fiske, fremfor alt i Kariba.

Zimbabwe er rikt på mineraler, og gruvedriften er av stor økonomisk betydning for landet, selv om bidraget til bruttonasjonalprodukt har variert mye i senere år, både som følge av ujevn produksjon og svingninger i internasjonale priser. Blant de rundt 40 forskjellige mineraler som blir utvunnet, har gull størst verdi, og har i enkelte år svart for om lag halvparten av landets eksportverdi. Zimbabwe åpnet i 1989 et eget raffineri for gull eid av sentralbanken. Tidlig på 2000-tallet var nikkel det nest viktigste mineralet, målt i eksportverdi. Den tradisjonelt viktige asbesteksporten sank betraktelig fra 1980-årene som følge av sviktende internasjonal etterspørsel. Platina, kobber og kobolt er andre viktige mineraler for eksport, mens utvinningen av kull har stor nasjonal verdi, som energikilde. I 2006 ble det oppdaget diamant-forekomster og i dag er diamanter nest største eksportprodukt etter gull.

Zimbabwes industrisektor har vært i kraftig tilbakegang siden tusenårsskiftet. Mangel på investeringer, tilgang på utenlandsk valuta og og dårlig kraftforsyning har ikke gjort det mulig å dra fordel av vekst i gruver og primærnæringer. Historisk har industrien vært bygd opp for produksjon av innsatsvarer til landbruk og gruver og for bearbeiding av produkter herfra, særlig av forbruksvarer for hjemmemarkedet. Industrien er hovedsakelig lokalisert til de større byene, fremfor alt Harare og Bulawayo.

Zimbabwe har de fleste år underskudd i handelsbalansen med utlandet, og inntektene er sårbare for svingninger i prisene på landets viktigste eksportvarer, tobakk og gull. Andre viktige eksportvarer er diamanter, nikkel, ferrolegeringer, bomull, frukt og grønnsaker, samt tidvis mais og sukker. Den økonomiske krisen har ført til sterk reduksjon i eksporten. Enkelte bransjer har kommet på fote igjen og bidrar til eksportvekst på enkelte områder. Historisk har de viktigste handelspartnerne vært EU (spesielt Storbritannia) og Sør-Afrika. De største investeringene i landet har også kommer herfra.

I dag er de største eksportmarkedene De forente arabiske emirater (gull og diamanter), Sør-Afrika, Mosambik og Kina. Sør-Afrika har svært store investeringer og eierinteresser i landet, særlig innen gruver, industri, varehandel, bank- og finans, og i hotell- og turistsektoren. Kina har også blitt en stadig viktigere økonomisk aktør med investeringer innen gruve og landbruk (tobakk) og lån og kreditter til myndighetene for vedlikehold og utbygging av infrastruktur.

Zimbabwe har et relativt velutviklet kommunikasjonsnett, selv om deler av det har forfalt som følge av den økonomiske krisen. Energi-produksjonen er særlig svak og kritisk. Vei- og jernbanenettet er relativt godt utbygd, med vel 90 000 kilometer offentlige veier som forbinder alle større så vel som de fleste mindre byer. Det nasjonale jernbanenettet, på cirka 3500 kilometer, har tilknytning til alle nabostatene. Jernbanen tar hoveddelen av de tyngre varetransportene, fremfor alt gjennom Botswana til Sør-Afrika. Zimbabwe har ingen egne havner, men benytter Beira og Maputo i Mosambik, Dar-es-Salaam i Tanzania og flere sørafrikanske havner.

Zimbabwe har et relativt godt utbygget mobilnett som dekker det det meste av landet. Det er tre mobiloperatører, et av dem statseid. Det kinesiske selskapet Huawei og og lån fra Kina har bidratt til utbygging av 4G-nettverket. Tilgang til fast internett gjennom bredbåndskabler er begrenset og når bare en mindre del av befolkningen i de større byene.

Det er internasjonal flyplass i Harare, Bulawayo og Victoria Falls, og flere småflyplasser for innenriks trafikk.

• Zimbabwe
• Zimbabwes historie
• økonomi og næringsliv i Afrika