Økonomi og næringsliv i Togo

Ved selvstendigheten i 1960 hadde landet en forholdsvis utviklet økonomi, blant annet basert på plantasjeøkonomien og infrastrukturen utbygd under tysk kolonistyre, da Togo ble utviklet til en såkalt mønsterkoloni. Etter lengre økonomisk nedgang, samt politisk uro fra 1990-årene, tilhørte Togo ved inngangen til 2000-tallet derimot de sosialt og økonomisk minst utviklede landene i Afrika. Manglende politiske stabilitet bidro til at utviklingsbistand ble holdt tilbake inn på 2000-tallet. Høy folketilvekst skapte press på begrensede landressurser, og den økonomiske veksten som er oppnådd, har ikke kunnet holde tritt med befolkningsveksten.

Togo har få, men verdifulle mineralressurser, og får sine største inntekter fra fosfatgruvene. Landet har blant verdens rikeste forekomster av kalsiumfosfat, og er den femte største produsent av mineralet. Fosfatforekomstene ved Hahotoé, nordøst for Lomé, er av særdeles høy kvalitet. Det utvinnes også kalkstein og marmor; førstnevnte brukes blant annet til lokal sementproduksjon. Det er også uutnyttede forekomster av mangan, jernmalm og kromitt.

43 prosent av husstandene er tilknyttet elektrisitetsnettet. I urbane strøk er andelen 77 prosent, mens andelen på landsbygda er 19 prosent (2019). Forbruket av elektrisk energi var i 2019 1,18 TWh, som i stor grad ble dekket med import fra Ghana. Egen produksjon skjer dels fra varmekraftverk ved Lomé og et mindre vannkraftverk (65 MW) ved Kpalimé og Nangbeto på Mano-elven – sistnevnte i samarbeid med Benin, dels gjennom utstrakt import fra Ghana. 82,2 prosent av produksjonen av elektrisitet i Togo kommer fra fossilt brensel, 17,2 prosent fra vannkraft og 0,6 prosent fra solenergi (2020). Mangel på elektrisk energi er et problem for landets økonomiske utvikling. Det er gjennomført leting etter blant annet petroleum og uran. I 1999 ble det meldt funn av olje og gass, etter leting av det norske selskapet Petroleum Geo-Service (PGS).

Primærnæringene bidrar med 28,8 prosent av landets BNP og sysselsetter 65,0 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Industrien bidrar med 21,8 prosent av landets BNP og sysselsetter 5,0 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Togos industrisektor er forholdsvis liten, og i hovedsak basert på foredling av råvarer fra jordbruket og gruvedriften, samt produksjon av forbruksvarer til erstatning for import, herunder næringsmidler og tekstiler. Det er også blitt investert i tungindustri, herunder sement, som norske interesser (Scanem) senere gikk inn på eiersiden av gjennom Société des Ciments du Togo, SA (CIMTOGO). Sementproduksjonen startet i 1969. Videre ble det i 1978 etablert et oljeraffineri, i 1989 et skipsverft og i 1992 et stålverk. Statens eierinteresser i næringslivet er blitt redusert gjennom privatisering fra 1990-årene.

De tjenesteytende næringene bidrar med 49,8 prosent av landets BNP og sysselsetter 30,0 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). I 2019 besøkte 876 000 utenlandske turister Togo, mot 573 000 i 2018. På grunn av koronapandemien ble antall turister redusert til 482 000 i 2020.

Togo har direkte veiforbindelsene til nabolandene Benin og Ghana, og nordover i landet. Det totale veinettet er på 9951 kilometer, hvorav 1794 kilometer med fast dekke (2018). Det går jernbanelinjer fra Lomé til byene Palimé i nordøst, Sokodé i nord og Awého i øst. Jernbanenettet er på 568 kilometer (2014). Landets største havn er i Lomé. Sju kilometer nordøst for hovedstaden er Lomé-Tokoin internasjonale lufthavn. Det er også en internasjonal flyplass i Niamtougou (mellom Kara og Kandé) i nord.

Togos underskudd på handelsbalansen med utlandet har vært vedvarende siden slutten av 1970-årene, og underskuddet dekkes gjennom låneopptak og utviklingsbistand.

Togos eksport utgjorde 1722 millioner amerikanske dollar i 2020, mens importen beløp seg til 2389 millioner amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen 667 millioner amerikanske dollar.

I 2019 hadde Togo størst eksport til følgende fem land: India (16 prosent), Benin (15 prosent), Burkina Faso og Frankrike (begge 6 prosent) og Marokko (5 prosent). De viktigste eksportvarer er bomull, kalsiumfosfat, sement, bomull, kakaobønner og kaffe. En del av handelen skjer illegalt i form av smugling.

I 2019 hadde Togo størst import fra følgende seks land: Kina (18 prosent), Sør-Korea (13 prosent), India (11 prosent), Belgia (10 prosent), Nederland (8 prosent) og USA (5 prosent). Viktige importvarer er maskineri og utstyr, motorsykler, ris og petroleumsprodukter.

En frihandelssone ved Lomé ble opprettet i 1990.

• Togos geografi
• Togo
• Togos befolkning
• Togos historie

• World Bank Data: Togo
• The World Bank: New country classifications by income level: 2018-2019
• CIA World Factbook: Togo
• FAO. Country Profile: Togo
• FAO. Fishery and Aquaculture Country Profiles: Togo
• UNTWO. World Tourism Organization. eLibrary: Togo