Økonomi og næringsliv i Sør-Korea

Da Korea ble delt, var den sørlige delen i alt vesentlig et jordbruksland. Det meste av industrien lå i nord, som også hadde hovedtyngden av Koreas betydelige mineralforekomster. Inntil midten av 1960-årene var levestandarden i Nord-Korea høyere enn i Sør-Korea. Siden 1960-årene har Sør-Korea prioritert en rask økonomisk utvikling. Det er bygd opp en blomstrende eksportindustri, med vekt på forbrukerelektronikk, halvledere, biler, stål og petrokjemiske produkter, delvis takket være japanske lån og investeringer.

Etter konstant høy økonomisk vekst siden 1960-årene gikk Sør-Korea i begynnelsen av 1990-årene inn i en periode med noe lavere veksttempo. Tosifrede lønnsøkninger i perioden 1988–1993 førte til at konkurransekraften ble noe svekket. Sør-Korea ble hardt rammet av den asiatiske finanskrisen i 1997–1998, og arbeidsløsheten nådde 8 prosent. Bilprodusenten Daewoo Motors ble i 2000 rammet av den største konkursen i landets historie med en gjeld på 70 milliarder USD. Rundt tusenårsskiftet skjøt den økonomiske veksten igjen fart. Allerede i 2001 var arbeidsløsheten kommet ned i 3 prosent, et nivå som vedvarte de følgende årene.

Jordbruket var tidligere hovednæringsvei, og sysselsatte så sent som i 1966 56 prosent av yrkesbefolkningen. I 2002 stod primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) for bare 10 prosent av sysselsettingen og 4 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). I 2017 var disse tallene sunket til 4,8 prosent av sysselsettingen og 2,2 prosent av BNP.

Bare en femtedel av landarealet kan dyrkes opp, men der klima og terreng tillater det, tas det to avlinger i året. Gårdsbrukene er gjennomgående små (10–15 dekar) og som regel oppdelt i små teiger, men takket være en sterkere grad av kunstig vanning, økt mekanisering og mer utstrakt bruk av forbedrede kornslag, har avkastningen i det sørkoreanske jordbruket økt betraktelig. Landet er i dag stort sett selvforsynt med ris, men ikke med annet matkorn. Det dyrkes blant annet ris, bygg, soyabønner, søtpoteter, poteter, frukt, yams, tobakk, mais, hirse, hvete og forskjellige slags bønner. Til bruk i tekstil- og silkeindustrien dyrkes noe bomull og morbærtrær.

I likhet med Nord-Korea er Sør-Korea siden 1990-årene gang på gang blitt hjemsøkt av naturkatastrofer med store skadevirkninger for landbruket.

Skogbruket spiller en beskjeden rolle i landets økonomi. Tømmeret er vanligvis av dårlig kvalitet, og ikke tilstrekkelig til å dekke de lokale behov. En del sørkoreanske selskaper eier skoger i blant annet Malaysia og Indonesia.

Sør-Korea er en av verdens ledende fiskerinasjoner. Fiske dekker landets eget behov for fisk, og overskuddet blir eksportert. I tillegg til fiske drives oppdrett av blant annet østers og muslinger, og det eksporteres skalldyr og spiselig tang til Japan.

Sør-Korea har bare 10–15 prosent av Koreahalvøyas antatte mineralressurser. Gruvedrift utgjør cirka 0,3 prosent av BNP, og bare 0,1 prosent av arbeidsstokken er sysselsatt i gruvesektoren. Det finnes forekomster av kull, jernmalm, grafitt, wolfram og gull.

Sør-Korea har vært gjennom en periode med høy vekst i energiforbruket, og som følge av det et høyt forbruk av fossile energikilder. På grunn av utilstrekkelige hjemlige ressurser må mesteparten av dette importeres. Egenprodusert energi utgjør kun 12 prosent av totalforbruket, og har gjort Sør-Korea til et av landene i verden som har høyest import av energi.

I perioden 1990 til 2010 økte forbruket av primærenergi med i gjennomsnitt 5,1 prosent per år. Senere har veksten avtatt, og fra 2015 har vekstkurven flatet ut. I 2022 var forbruket 11,9 exajoule (EJ). Rundt 80 prosent av forbruket er basert på fossile energikilder, som i det alt vesentlige må importeres. I 2020 ble det importert 120 millioner tonn kull, 152 millioner tonn olje og 49 milliarder kubikkmeter naturgass. Dette gjør landet til henholdsvis verdens 4., 5. og 9. største importør av energivarer. Import av råolje, naturgass og petroleumsprodukter utgjør i ren valuta over 20 prosent av landets samlede import.

Høyt forbruk av fossile brensler har ført til et høyt utslipp av klimagasser, som i 2022 var 559 millioner tonn CO₂ (Mt CO₂), en økning fra 232 Mt CO₂ i 1990. Per innbygger var utslippet 10,6 t CO₂ i 2022.

Sør-Korea har satt som mål at landet skal være karbonnøytralt innen 2050. Dette skal oppnås ved en gradvis utfasing av kull, økt bruk av fornybare energikilder, og bedret energieffektivitet. Til nå har andelen fossil energi i energimiksen gått ned fra 84 prosent i 1990 til 81 prosent i 2022.

En sterkt eksportorientert industri er grunnpilaren i den sørkoreanske økonomien. I 2017 stod eksport av varer og tjenester for 43 prosent av BNP. Industrien stod i 2017 for 24,6 prosent av landets sysselsetting og 39,3 prosent av BNP.

Industrien har hatt en svært rask ekspansjon ved investering av utenlandsk kapital, derav mange japanske konserner, som har trukket mye av sin fortjeneste ut og levnet lite til innenlandsk kapitalopplegg.

Landets industripolitikk minner om Japans, med en eksportorientert industri som er basert på importerte råvarer. Eksportindustrien ble i 1980- og 1990-årene delvis lagt om fra bransjer som tekstil og skotøy til mer avanserte bransjer som biler og elektronikk. Bilindustrien har vært i særlig sterk vekst. Landets industri er i stor grad dominert av såkalte chaebols; store industrikonglomerater, som for eksempel Hyundai. En stadig større del av produksjonsbasen er flyttet til andre land, ikke bare til Kina og andre lavkostland i Asia, men også til Europa og Amerika.

Japanerne har blant annet deltatt i oppbyggingen av landets jern- og stålindustri, som omfatter det store integrerte jern- og stålverket i Pohang på sørøstkysten og mindre anlegg i Pusan, Ulsan og Seoul. Den primære metallproduksjonen danner grunnlaget for en omfattende mekanisk industri, og Sør-Korea er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner. Tidlig i 1990-årene ble Sør-Korea verdens ledende skipsbyggernasjon, anført av Hyundai Heavy Industries. De største skipsverftene ligger i Ulsan og Okpo på øya Koje sørvest for Pusan, men også Pusan, Mokpo, Kunsan og Inchon har en betydelig verftsindustri.

I 2004 ble arbeidet igangsatt med infrastrukturen til tre økonomiske frisoner for utenlandske investorer. Incheon Free Economic Area ligger ved en av Asias største flyplasser som ble åpnet i 2001. Et erklært mål med frisonene er å gjøre Sør-Korea til mer av et økonomisk knutepunkt i Asia.

Sør-Koreas eksportdrevne økonomi har trukket fordeler av den sterke japanske yen-valutaen. Sør-Korea ble i 1995 det 12. landet i verden hvis eksport har passert 100 milliarder USD. I 2017 nådde eksporten 577 milliarder USD, mens importen samme år var 457,5 milliarder. Av industrivarer satses det i første rekke på halvledere, forbrukerelektronikk, biler, stål og petrokjemiske produkter. Japan og USA er de viktigste mål for Sør-Koreas eksport, i tillegg til Hong Kong, Singapore og Tyskland. Etter at det ble gjenopprettet diplomatiske forbindelser mellom Sør-Korea og Kina i 1992, har handelen med Kina økt betraktelig.

Japan og USA er de viktigste landene for Sør-Koreas import, i tillegg til Tyskland, Saudi-Arabia og Australia. Etter at det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Kina i 1992, har Kinahandelen vist særlig kraftig vekst. 2017 gikk 25,1 prosent av eksporten til Kina og 12,2 prosent til USA, mens Vietnam tok 8,2 prosent, Hong Kong 6,9 prosent og Japan 4,2 prosent.

Av Sør-Koreas import kom 20,5 prosent fra Kina, 11,5 prosent fra Japan, 10,5 prosent fra USA, 4,2 prosent fra Tyskland og 4,1 prosent fra Saudi Arabia (2017). Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, petroleum og petroleumsprodukter, kjemiske produkter og ulike fabrikkproduserte varer.

Under den raske økonomiske utviklingen er det blitt satset sterkt på samferdselen. Landet har et velutbygd statseid jernbanenett for høyhastighetstog som forbinder hovedstaden Seoul med blant annet Pusan (via Taegu), Mokpo på sørvestkysten og Samchok på nordøstkysten.

Nord- og Sør-Korea ble i 2001 enige om å gjenåpne den gamle jernbanen mellom nord og sør, og 17. mai 2007 krysset et passasjertog grensen mellom de to landene for første gang på over 50 år. Dette var en foreløpig engangsforeteelse, men er sett på som en viktig del av arbeidet med å normalisere forholdet mellom Nord- og Sør-Korea.

Veinettet har en samlet lengde av cirka 100 428 kilometer (2016), som blant annet omfatter den 428 kilometer lange motorveien mellom Seoul og Pusan. En motorvei gjennom grensesonen DMZ ble åpnet i 2005, men bare for strengt regulert trafikk til/fra et felleskoreansk industriprosjekt nær Kaesong. Det arbeides imidlertid med å bedre veiforbindelsen mellom de to landene.

I løpet av 1990-årene ble personbilparken flerdoblet fra vel 2 til 8 millioner. Seoul har hatt tunnelbane siden 1974.

De privateide flyselskapene Korean Airlines (KAL) og Asiana trafikkerer innenlandske og utenlandske ruter fra Seoul. I 2001 åpnet en av Asias største flyplasser på gjenvunnet land ved havnen i Inchon. Andre internasjonale lufthavner finnes ved Seoul (Kimpo), Pusan og Cheju. De viktigste havnebyene er Pusan, Inchon, Donghae, Masan, Yosu, Kunsan, Mokpo, Pohang, Ulsan, Cheju og Kwangyang.

• kjernekraft i Sør-Korea
• mynt, mål og vekt i Sør-Korea