Økonomi og næringsliv i Russland

Dagens russiske økonomi og næringsliv er preget av tiårene med sovjetstyre, samt av måten myndighetene gjennomførte omleggingen til markedsøkonomi på 1990-tallet.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og utover på 1990-tallet gjennomgikk russisk økonomi og næringsliv en omfattende omlegging. I sovjettiden (1922–1991) hadde landet hatt sentralstyrt planøkonomi: Statlige myndigheter bestemte hvilke varer og tjenester som skulle produseres og hvilke bedrifter som skulle få hvilke råvarer og maskiner.

Et annet kjennetegn ved den sentralplanlagte økonomien var administrativt fastsatte priser. Prisene ble holdt mest mulig konstante, selv om både de underliggende produksjonsbetingelsene og etterspørselen forandret seg. I industriutviklingen hadde idealet vært å skape store enheter som kunne drive rasjonelt. Mange produkter hadde bare én eller to produsenter under sovjettiden. Ved avviklingen av sentralstyringen ville man stå overfor monopolproblemer i de fleste sektorer av økonomien.

Fraværet av innsyn og demokratisk kontroll i Sovjetunionen bidro til at dette systemet ble svært ineffektivt. I den sovjetiske økonomien var næringslivet ikke bare statseid, det var innvevd i staten.

• Les mer om Sovjetunionens økonomiske system.

Rundt 1990 var den sentralplanlagte økonomien i ferd med å bryte sammen, og faren for en omfattende forsyningskrise virket overhengende. Sentrale politikere som kom til makten under president Boris Jeltsin tidlig på 1990-tallet, gikk inn for omfattende reformer. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og raskt erstatte det med en markedsbasert økonomi. Dette omtales gjerne som «økonomisk sjokkterapi».

På den positive siden innebar arven fra sovjetsystemet en relativt velutviklet infrastruktur og utdanningssektor, en mengde store – om enn ineffektive – bedrifter og enorme råvareressurser.

Prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri i januar 1992. Det ble gjort unntak for en del viktige produkter, spesielt innen energi og brensel. Resultatet lot ikke vente på seg, og prisene tredoblet seg over natten. Mengder av varer som tidligere var holdt tilbake, ble nå lagt ut for salg, og inntrykket av at det var varemangel tapte seg.

Prisøkningen førte imidlertid ikke til en økning i produksjonen, bare til en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. I en del tilfeller reduserte monopolprodusenter produksjonen for å oppnå enda høyere priser. Myndighetene klarte ikke å gjennomføre den såkalte «sjokk-terapien» de opprinnelig hadde tatt sikte på, og kompenserte næringslivet med økende overføringer og kreditter. Lønningene ble også regulert, men mange ble ikke fullt kompensert for prisstigningen, slik at mange vanlige lønnsmottakere fikk store endringer i reallønnssituasjonen. Svært mange opplevde også store forsinkelser i utbetalingene av lønn. I tillegg sørget inflasjonen for at alle oppsparte penger mistet sin verdi.

I august 1998 devaluerte regjeringen rubelen, etterfulgt av betydelig turbulens i økonomien og ny høy inflasjon en tid. Devalueringen gjorde innenlandsk produserte varer mer konkurransedyktige og bidro til en vekstperiode i økonomien.

Den fallende industriproduksjonen hadde flere årsaker: Sammenbruddet i det gamle sentrale forsyningssystemet gjorde det vanskelig å få råvarer og del-leveranser, og dessuten var det manglende kanaler mellom produsent og marked. Etablerte bånd med fabrikker i andre deler av Sovjetunionen ble brutt, med store konsekvenser for enkelte sektorer. Mange sektorer slet også med nedslitt produksjonsutstyr, på grunn av for lave investeringer gjennom en årrekke.

En sentral del av omleggingen bestod i å endre eiendomsforholdene ved å legge til rette for privatisering. Det ble lagt opp til et privatiseringsprogram uten sidestykke. Det var imidlertid svært lite privat kapital tilgjengelig som kunne brukes til å kjøpe de enorme verdiene som staten eide. Myndighetene valgte i august 1992 å utstede en privatiseringssjekk eller voucher til hver innbygger, som kunne brukes til å kjøpe aksjer i bedrifter som ble privatisert.

Det viste seg raskt at innbyggerne hadde svært ulike forutsetninger for å skaffe seg den nødvendige informasjonen som trengtes for å investere lønnsomt. Den type informasjon var det ledelsen i privatiserte bedrifter som satt på. Dette var som regel de samme personene som hadde ledet sovjetbedriftene, og som i tillegg hadde lagt seg opp store summer penger under de forsiktige markedsreformene seint på 1980-tallet.

En «lån-for-aksjer»-ordning ble gjennomført i 1995, der noen av de største statlige industrieiendommene havnet i noen få hender for en billig penge. Resultatet var at det i perioden 1995–1997 skjedde en voldsom konsentrasjon av økonomiske ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland. Samlet førte det valgte privatiseringsopplegget til at eiendommer og rikdom havnet på noen få hender, hos de som ble kjent som «oligarkene». Innen 2003 kontrollerte de ti rikeste familiene 60 prosent av verdiene på børsen.

Etter den økonomiske krisen på 1990-tallet, og spesielt etter presidentskiftet i 2000, da Vladimir Putin tok over, ble den økonomiske politikken mindre reformvennlig. Forholdet mellom den russiske regjeringen og Det internasjonale valutafondet (IMF), som hadde støttet reformprosessen med store lån, ble svært anstrengt.

Fra 2003 ble det klart at president Putin ikke bare ønsket å redusere den politiske makten finanseliten hadde fått under Jeltsin, men også å øke det direkte statlige eierskapet i strategiske sektorer, spesielt energisektoren. Det sterkeste uttrykket for denne linjen var prosessen mot Russlands største oljeselskap – Jukos – og dets leder og hovedeier Mikhail Khodorkovskij, landets rikeste mann. Khodorkovskij ble arrestert i oktober 2003, anklaget og senere dømt for skattesvik. Selskapet ble brutt opp og viktigste aktiva solgt til et statlig kontrollert selskap – Rosneft.

Den økonomiske veksten i perioden 1998–2008 var i gjennomsnitt på sju prosent. Etter mange år med krise, kom statens budsjetter i balanse og den makroøkonomiske situasjonen ble sterkt forbedret. Vanskelige omstillingsprosesser begynte å gi resultater, men økende energieksport og høye verdensmarkedspriser for olje og gass spilte også en viktig rolle. Utenlandsgjeld er nedbetalt takket være eksportoverskudd.

Finanskrisen i 2008 rammet Russland særlig hardt, men regjeringen og sentralbanken handlet raskt og beskyttet viktige sektorer av økonomien, blant dem særlig banksektoren. Overskudd på budsjettbalansen var blitt plassert i reserver slik at man hadde en buffer. Økonomien var i vekst igjen allerede i 2010.

Rundt tre fjerdedeler av næringslivet er privateid. Mange bedrifter er likevel svært avhengige av staten for blant annet eksporttillatelser og skattefordeler. Det er fremdeles de store, ofte monopolpregede, bedriftene som dominerer. Små og mellomstore bedrifter står for 18 prosent av BNP.

Lovverket og skattesystemet er mangelfullt, og mange spørsmål må avgjøres gjennom uoversiktlige og tidkrevende forhandlingsprosesser. Korrupsjon og klientelisme er utbredt. Samlet gjør dette at Russland ikke framstår som et attraktivt land å investere eller starte opp nye bedrifter i.

Generelt har utenlandske selskaper vært tilbakeholdne med tunge investeringer fordi de oppfatter russisk lovverk og skattesystem som for uforutsigbart. De største utenlandske investeringene er gjort i oljeindustrien i forbindelse med offshore-utbyggingen ved Sakhalin i Russisk Fjernøsten. Den største norske investeringen i Russland ble gjort av Telenor, som investerte tungt i russisk telekommunikasjon på 1990-tallet, særlig mobiltelefonselskapet Vimpelcom.

• Les mer: Vimpelcom-saken

De sosiale forskjellene er blitt svært store, med en del svært rike mennesker og mange millioner under fattigdomsgrensen. Likevel har de aller fleste russere fått økt levestandard i løpet av Putins år ved makten.

EU og USA innførte i 2014 en rekke diplomatiske og økonomiske sanksjoner mot Russland på grunn av russisk støtte til separatistgrupper i Øst-Ukraina og på grunn av annekteringen av Krim og Sevastopol (se Ukrainakrisen). Sanksjonene ble innført samtidig med et nytt fall i oljeprisene.

Mange av sanksjonene er like, men USA har flere målrettede sanksjoner mot enkeltpersoner i det russiske lederskapet. Norge har i all hovedsak rettet seg etter EUs sanksjoner. Disse sanksjonene begrenser tilgangen til EU for visse russiske banker og selskaper og legger begrensninger på bistand og samarbeid med russiske finansinstitusjoner. Tiltakene forbyr også import, eksport eller overføring av alt forsvarsrelatert materiale og etablerer et forbud mot varer med dobbel bruk (sivil og militær) eller til militære sluttbrukere i Russland. Sanksjonene begrenser ytterligere russisk tilgang til visse sensitive teknologier som kan brukes i den russiske energisektoren, for eksempel i oljeproduksjon og -leting. Det er også forbud mot import fra Krim og Sevastopol, samt forbud mot å tilby turisttjenester der.

Både EUs og USAs sanksjoner har vært forlenget og justert ved seinere anledninger.

Det strides om hvorvidt sanksjonene virkelig er i stand til å korrigere Russlands oppførsel på den internasjonale arenaen. Noen mener at sanksjonene bidrar til å marginalisere det provestlige segmentet av Russlands befolkning, og at det oppfordrer Russland til å konkurrere med Vesten militært heller enn økonomisk. Andre hevder at sanksjonene er et effektivt virkemiddel for å legge bånd på det de mener er Russlands aggressive utenrikspolitikk.

Som ved finanskrisen i 2008 kunne de negative virkningene av sanksjonene langt på vei motvirkes gjennom Russlands valutareserver. IMF beregner at sanksjonene bare førte til en årlig svekkelse av veksten i BNP på 0,2 prosent.

Russland har på sin side svart med å innføre embargo på en rekke matvarer fra EU, Tyrkia, Norge, USA og Canada. Dette fikk umiddelbart konsekvenser for russiske forbrukere, men har vært til fordel for landets eget landbruk.

Den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 førte til at det ble det raskt gjennomført en omfattende skjerping av sanksjonene. Noen av disse var at EU og USA forbød alle transaksjoner med den russiske sentralbanken, og innførte restriksjoner i russiske bankers tilgang til å bruke det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Mange land stengte luftrommet sitt for russiske fly. Tyskland stanset godkjenningen av gassrørledningen Nord Stream II. EU begrenset Russlands tilgang på viktig teknologi, som databrikker, telekomutstyr og sensorer.