Økonomi og næringsliv i Libanon

Libanon har en tradisjon for emigrasjon til flere deler av verden, og overføring av valuta fra disse til deres familier er en viktig inntektskilde. Som følge av krigen i 1980- og 1990-årene forlot langt flere enn normalt Libanon; særlig høyt utdannede, med de negative følger det har for et samfunn. Det er anslått at ca. 900 000 forlot Libanon grunnet krigen. Den har også vært ødeleggende for den en gang så blomstrende turistnæringen, som i noen grad har tatt seg opp etter borgerkrigens slutt, særlig i form av besøkende libanesere i utlendighet. Krigen har også ført til store materielle ødeleggelser. Overslag over skadene fra den israelske bombingen sommeren 1982 alene ble beregnet til 1,9 mrd. USD. Totalt er det anslått at krigen har ført til materielle ødeleggelser til en verdi av minst 25 mrd. USD. Det er også beregnet at krigen har kostet over 150 000 menneskeliv og at 68 000 libanesere flyktet fra sine hjem. Krigen bidrog videre til betydelig sosial nød, ikke minst blant flyktninger fra Sør-Libanon som slo seg ned i Beirut. Også uavhengig av krigen er Libanon et sterkt klassedelt samfunn, med store forskjeller mellom by og land, og mellom fattig og rik. De sosiale og økonomiske problemene er forsterket av høy arbeidsledighet, som til dels har sammenheng med at flere hundre tusen gjestearbeidere fra Syria har tatt arbeid i Libanon.

Flere program for gjenoppbygging etter krigen er utarbeidet, men ikke satt ut i livet pga. nye perioder med krig. Først i begynnelsen av 1990-årene begynte et storstilt program for gjenoppbygging, særlig av hovedstaden Beirut, men også den generelle infrastruktur i landet. Forretningsmann og statsminister Rafiq al-Hariri var sentral i dette arbeidet, og sikret investeringer og støtte bl.a. fra Saudi-Arabia og fra flere andre land. Libanon tok opp store utenlandslån for å bekoste rekonstruksjonen, og har opparbeidet seg en betydelig gjeldsbyrde. Også gjenoppbyggingen på 1990-tallet ble i noen grad satt tilbake av nye israelske angrep, særlig Operation Grapes of Wrath, 1996. Fra midten av 1990-årene er flere økonomiske reformer og tiltak iverksatt, derunder ytterligere liberalisering – med privatisering av statsforetak – og styrket innkreving av skatter og avgifter, inkl. innføring av merverdiavgift. 2002 sluttet Libanon seg til samarbeidsavtalen mellom EU og landene ved Middelhavet.

Libanon er for en stor del et jordbruksland, hvor sektoren tradisjonelt står for en stor del av sysselsettingen, selv om jordbrukets andel av brutto nasjonalprodukt har sunket. Rundt 40 % av landarealet er ansett for dyrkbart, men bare ca. 23 % er dyrket. Jorderosjon og forurensing av grunnvannet er trusler for ekspansjon innen sektoren, som for øvrig har gode naturgitte forutsetninger, spesielt langs middelhavskysten og i Bekaadalen. Ved kysten dyrkes særlig sitrusfrukter, bananer og oliven, mens Bekaa er det viktigste området for dyrking av korn. I dalene mellom kysten og innlandet dyrkes frukt og oliven; i det mer karrige sør er oliven viktigste produkt – og husdyrhold er samtidig utbredt. Libanon har også en betydelig tobakksproduksjon, og i Bekaa dyrkes druer for vinproduksjon. I den nordlige del av Bekaadalen var cannabis i mange år det mest utbredte produktet; opiumsvalmuen ble også dyrket. Den israelske invasjonen 1982 ødela mye av jordbruket i Sør-Libanon, dels fordi plantasjer ble ødelagt, dels fordi bøndene ikke fikk transportert produktene sine nordover, og dels fordi israelerne oversvømte det lokale markedet med egne produkter. Libanesiske bønder har også protestert mot hva de anser som dumping av billige syriske produkter på det libanesiske markedet. Også den omfattende israelske aksjonen 1996 påførte jordbruket i Sør-Libanon stor skade. Mens nær halvparten av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jordbruket (inkl. skogbruk og fiske) i 1982, var andelen bare vel 3 % i 2002.

Det foregår noe fiske utenfor kysten, som imidlertid har begrenset økonomisk verdi.

Libanon har få mineralressurser, og det var lenge ikke påvist forekomster av olje og gass. I 2010 ble det derimot anslått betydelige forekomster, først og fremst av naturgass, i Libanons økonomiske sone i Middelhavet. Til tross for uavklarte grensedragninger mot israelsk og kypriotisk farvann, er leteboring planlagt i 2019. Flere internasjonale energiselskaper, herunder norske Equinor, har vist interesse for konsesjoner i Libanon, og norske myndigheter har bidratt med rådgivere i etableringen av en olje- og gass-sektor i landet gjennom Olje for utvikling-programmet. Libanon har dessuten lenge hatt en betydelig petroleumsindustri, basert på import av og raffinering av olje fra Persiabukta, i Tripoli og Zahrani (ved Sayda). Noe jernmalm og lignitt (brunkull) er utvunnet.

Libanon er et forholdsvis industrialisert land, med variert lettindustri, og noe tyngre industri. Før borgerkrigen (1975–1976) ble industriproduksjonen stimulert av et forholdsvis rikt hjemmemarked, men sektoren ble påført store skader både under borgerkrigen og senere, blant annet som følge av den israelske invasjonen 1982. En stor del av fabrikkene ble ødelagt, og mange ble ikke satt i drift igjen. Libanon er likevel fortsatt mer industrialisert enn de fleste andre stater i Midtøsten. De viktigste industrigrenene er næringsmiddel-, tekstil-, møbel- og trevareindustri, samt petroleumsraffinering. Bygg og anlegg er en viktig næringsgren, og fikk et stort oppsving som følge av gjenreisingsprogrammet iverksatt på midten av 1990-årene. Denne sektoren har også vært viktig for Syrias økonomi, ettersom en stor andel av arbeidskraften består av syriske gjestearbeidere.

Det meste av industrien er lokalisert til, eller i nærheten av, Beirut og Tripoli, men en større andel av industrien etter krigen finnes i de kristne områdene i og ved Beirut – selv om også denne ble påført betydelige skader under borgerkrigen 1989–90. En industrisone ble etablert ved Sayda fra 1976, men ble påført store ødeleggelser under invasjonen 1982, hvoretter libanesisk industri også i noen grad led under konkurranse fra subsidierte israelske varer.

Underskudd på elektrisk energi har vært en begrensning for den økonomiske utvikling i Libanon, og kraftproduksjonen ble også rammet av krigen og israelske aksjoner. I 2018 var installert produksjonskapasitet 2 550 MW, mens behovet for topplast er anslått til rundt 3 500 MW.

Det har også vist seg vanskelig for Libanon å importere olje og gass for å dekke sine energibehov, og landet har blant annet basert seg på flytende kraftverk innleid fra Tyrkia. I tillegg belager store deler av befolkningen seg på aggregater for å dekke privat elektrisitetsbehov, hvilket har gitt opphav til et omfattende uregulert kraftmarked.

I 2012 påbegynte libanesiske myndigheter et kontroversielt deming- og vannkraftprosjekt i et av landets mest uberørte naturområder, men prosjektet sto fremdeles uferdig i 2019.

Libanon har et veinett på totalt ca. 7100 km, hvorav ca. 1990 km utgjør et hovedveinett med relativt bra standard – og hvor hovedveien langs kysten samt fra Beirut til den syriske grense er de høyest prioriterte. Som ledd i gjenoppbyggingen etter krigen er store deler av hovedveinettet oppgradert, bl.a. kystveien Beirut–Sayda. Store deler av det opprinnelige jernbanenettet ble ødelagt under borgerkrigen, og planer er lagt for mulig gjenoppbygging av deler av det. Den sørligste del av jernbanen, som forbandt Libanon med Palestina, ble stengt som følge av krigen 1948, hvoretter grensen mellom de to landene også ble stengt. Til Israel trakk sine styrker ut av Sør-Libanon 2000, var grensen kontrollert av Israel, som åpnet den for noe sivil ferdsel – derunder for libanesere som hadde arbeid i Nord-Israel og for handel.

Før borgerkrigen var den internasjonale lufthavnen i Vest-Beirut den travleste i Midtøsten, men flyplassen ble delvis ødelagt av krigen og var stengt i lange perioder, før den ble rehabilitert etter krigen og gjenåpnet 1992. Også flere havner ble delvis ødelagt under krigen, og for øvrig i stor grad kontrollert av ulike militsgrupper. Viktigste havner er Beirut, Tripoli og Tyr, samt Juniyah (nord for Beirut); arbeidet med utbygging av havnen i Sayda startet i slutten av 1990-årene.

Telekommunikasjonssystemet brøt langt på vei sammen under krigen, og en rekke private løsninger basert på satellittsamband ble opprettet. Fra 1990-årene er telefonsystemet rehabilitert, samtidig som utbredelsen av mobiltelefoni er blitt, relativt sett, større i Libanon enn noe annet arabisk land.

• Libanons geografi
• Libanons befolkning
• Libanons historie
• Borgerkrigen i Libanon 1975–1990