Økonomi og næringsliv i Burundi

Burundis historie og økonomi er tett knyttet sammen med nabolandet Rwanda. Etter at Burundi ble erklært selvstendig fra Belgia i 1962 og offisielt skiftet navn fra Ruanda-Urundi til Burundi, opplevde landet flere tiår med etniske motsetninger mellom hutuer og tutsier. Det toppet seg med borgerkrigen fra 1993 til 2005, hvor rundt 300 000 mennesker ble drept.

På midten av 1990-tallet ble det anslått at rundt 60 prosent av befolkningen levde i absolutt fattigdom, mot cirka 30 prosent før de alvorlige krigshandlingene i 1993. Som følge av disse ble om lag 15 prosent av befolkningen drevet på flukt, med stor negativ innvirkning på matproduksjonen – som igjen medførte økende under- og feilernæring i befolkningen. Samtidig ble helsetilbudene redusert og utbredelsen av hiv/aids tiltok.

Etter at borgerkrigen tok slutt i 2005 opplevde Burundi perioder med økonomisk vekst inntil president Pierre Nkurunziza vant valget for tredje gang i 2015. Etter valget kom det fram rapporter om blant annet korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og begrenset ytringsfrihet. Burundi har tradisjonelt sett vært sterkt avhengig av økonomisk støtte utenfra, og etter valget i 2015 trakk en rekke internasjonale giverorganisasjoner tilbake hele eller deler av sin økonomiske støtte.

Urolighetene og konfliktene i landet har ført til lavere investeringer og synkende produksjon både i industrien og jordbruket. Denne situasjonen ble ytterligere forverret som følge av de økonomiske sanksjonene som ble innført mot landet. Sanksjonene rammet begge sektorer både ved mangel på importerte varer og hindringer for eksporten. Krig i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo fra midten av 1990-årene førte også til smugling av varer derfra, blant annet mineraler utført illegalt – via Burundi. I tillegg blir landets mineralforekomster bare i begrenset grad utnyttet, både på grunn av store avstander til utskipningshavner og den sikkerhetsmessige situasjonen.

Landbruket sysselsetter vel 90 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Burundi, og står for rundt 30 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (2020). Mesteparten av den dyrkbare jorden benyttes for produksjon til selvforsyning og det lokale markedet. Frukt og grønnsaker som yams, maniok, søtpoteter, bananer og mais dyrkes på lavere skråninger, mens i høyere strøk dyrkes hirse, hvete, bygg og kaffebønner.

Det meste av kaffeavlingen i Burundi er arabica-kaffe, og rundt 600 000 småbønder dyrker kaffe, som i 2020 sto for rundt 70 prosent av landets eksportinntekter. Samme år sto te for cirka 25 prosent av inntektene. Inntektene og produksjonen av kaffe har variert sterkt siden tidlig i 1990-årene, vesentlig som følge av borgerkrigen og urolighetene i landet, økonomiske sanksjoner, samt på grunn av prisutviklingen på de internasjonale markedene. I tillegg har også tørke bidratt til å redusere avlingene.

Beitemarker dekker en tredel av det totale arealet, og inntekter herfra sto for 12,7 prosent av landets BNP i 2020. Særlig for tutsiene har husdyrhold som storfe, geiter og sauer tradisjonelt sett vært en viktig inntektskilde. Urolighetene i landet har imidlertid også rammet husdyrholdet, og har ført til redusert produksjon og lavere avkastning. Hud- og lærproduksjon har bidratt til noe eksport, og har vært et satsningsområde fra myndighetene på 2000-tallet. Burundis skoger er sterkt presset av manglende areal, avskoging og bruk av ved som brensel.

Afrikas lengste og dypeste innsjø, Tanganyikasjøen, er fiskerik og det foregår et betydelig småfiske, som imidlertid har liten nasjonaløkonomisk betydning. Også fiskeriene ble sterkt redusert på grunn av borgerkrigen og den spente sikkerhetssituasjonen.

Burundi har forekomster av en rekke mineraler, men ressursene har tradisjonelt blitt lite utnyttet. Flere prosjekter for mineralutvinning ble i 1990-årene utsatt på grunn av sikkerhetssituasjonen. Siden 2009 har imidlertid landets mineralproduksjon hatt en årlig vekst, og landet produserte i 2020 rundt 43 millioner tonn mineraler.

Landets viktigste mineralforekomster er nikkel, vanadium, uran, wolfram, tinn, tungsten og colombotantalitt. Det utvinnes også noe gull, men en vesentlig andel av gullet som eksporteres fra Burundi stammer fra Den demokratiske republikken Kongo og Tanzania. I tillegg produserer landet kalkstein, sand og sement, som hovedsakelig benyttes i landets byggevareindustri.

Industrien er beskjeden og utviklingen hemmes blant annet av lange avstander til utskipingshavner, interne konflikter og internasjonale sanksjoner. Det lokale markedet er for lite for å danne basis for annet enn begrenset lettindustri, som vesentlig består av foredling av lokale råvarer for innenlandsk konsum. Noe tømmertilvirking finner også sted. Vannkraften i Ruzizi er bygd ut i samarbeid med Den demokratiske republikken Kongo, men Burundi er en netto importør av elektrisitet. Det er også påvist petroleum i Tanganyikasjøen og i Ruzizidalen, uten at utvinning er igangsatt.

Burundi har vært medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) siden 1995, men økonomien har vært hemmet av et stort underskudd på handelen med utlandet. Landet har vært sterkt avhengig av den ene dominerende eksportartikkelen kaffe, men fra slutten av 1980-årene har også te blitt en viktig inntektskilde. De forente arabiske emirater og Den Demokratiske Republikken Kongo er de største markedene for eksporten. Mest import kommer fra Kina, Saudi-Arabia, India, Belgia og Kenya (2019), og viktigste produkter er petroleum, næringsmidler og bygningsmaterialer.

Burundis utenrikshandel er også hemmet av den geografiske beliggenheten midt i Afrika, med store avstander til havner ved havet – som også medfører transport gjennom ett eller flere naboland. Tradisjonelt er de viktigste havnene Dar-es-Salaam (Tanzania) og Mombasa (Kenya), som ligger henholdsvis 1400 og 2000 kilometer fra den største byen i landet, Bujumbura. På landeveien skjer mesteparten av transporten via Rwanda og Uganda til Kenya.

Veitransport er den dominerende transportmetoden i landet, men standarden er ofte dårlig og veiene er sårbare for flom og jordskred. De siste årene er det imidlertid iverksatt flere prosjekter for å forbedre og vedlikeholde hovedveier og annen infrastruktur.

Privatdrevne minibusser står for det meste av kollektivtransporten i Burundi, men det finnes busselskaper som tilbyr direktelinjer til nabolandene Rwanda og Uganda.

Tanganyikasjøen er en svært viktig del av Burundis transportsystem. Bujumbura er, sammen med Rumonge og Nyabisindu, viktigste havneby ved Tanganyikasjøen. Storparten av utenrikshandelen går med skip over Tanganyikasjøen.

Bujumbura internasjonale flyplass er eneste flyplass i landet med asfaltert rullebane. Burundi har ingen jernbane.

• Burundi
• Burundis befolkning
• Burundis geografi
• Burundis historie