Faktaboks

Øivind Eckhoff
Født
13. januar 1916, Kristiania (Oslo)
Død
21. januar 2001, Oslo
Virke
Pianist og musikkforskar
Familie

Foreldre: Litteraturhistorikar, professor Lorentz Eckhoff (1884–1974) og Halldis Bomhoff (1885–1963).

Sambuar 1949–66 med sosionom Arne Heli (1924–2006).

Øivind Eckhoff var en norsk pianist, musikkpedagog og musikkforsker, og aktivist og organisator i den norske homobevegelsen. Eckhoff vokste opp i en kunstnerisk og akademisk familie i Oslo, og begynte å spille piano som syvåring. Eckhoff er mest kjent som en dyktig musikkpedagog, og for at han i 1957 ga ut den første fagboken om homoseksualitet i Norge.

Musikalsk virke

Eckhoff tok klaverundervisning hos Reimar Riefling, Amalie Christie og ved Musikkonservatoriet i Brussel, og hadde sin klaverdebut i Oslo i 1945. Han leverte i 1965 sin magistergradsavhandling om Johan Svendsens første symfoni ved Universitetet i Oslo. Senere tok han musikkpedagogikk eksamen ved Musikkonservatoriet i København, og ble kjent som en inspirerende musikklærer. Eckhoff var lektor i musikkhistorie, lytting og hørelære ved Trondheim lærerhøgskole fra 1962-1964, og ved Universitetet i Oslo fra 1965 til han gikk av med pensjon i 1983. Eckhoff var særlig kjent for sin evne til å engasjere elever og studenter, blant annet ved å spille symfonier og kammerverk ved klaveret etter minnet.

Homopolitisk virke

I tillegg til sitt musikalske virke var Øivind Eckhoff en viktig drivkraft bak den første organiserte homobevegelsen i Norge, som tok form i tiårene etter andre verdenskrig. Sammen med blant andre sin mangeårige samboer Arne Heli var Eckhoff en av grunnleggerne av Det Norske Forbundet av 1948, da dette ble stiftet i 1950. I tillegg til Heli og Eckhoff var personer som Vigdis Bunkholdt, Dermot Stuart Mack og Rolf Løvaas toneangivende i denne første generasjonen av homoaktivister, som banet vei for at pionerer som Kim Friele i økende grad kunne ta plass i offentligheten utover 1960- og 70-tallet.

1950-tallets homopolitiske aktivisme var preget av den økende moralske panikken som kjennetegnet vestlige samfunn de første årene etter andre verdenskrig. Kirken og konservative politikere jobbet aktivt for å opprettholde kriminaliseringen av seksuell omgang mellom menn, og det var en særlig stor frykt for at homofile skulle forføre mindreårige. Den kalde krigens fiendebilder var også med på å fyre opp under homofobi.

Eckhoff ga i 1957 under pseudonymet Finn Grodal ut boken Vi som føler annerledes, et opplysningsverk på 342 sider om homoseksualitet. Der prøvde Eckhoff å samle relevant informasjon om homoseksualitetens årsaker og kunnskap om levekår. Boken inneholdt personlige refleksjoner, og hadde råd til andre homofile som var usikre på hvordan de skulle håndtere sin seksuelle orientering. Eckhoff var blant annet opptatt av at homofile måtte mobilisere sitt eget selvbilde, lære seg å leve med egen seksualitet og utvikle selvaktelse i møte med omverdenen. Boken fikk mye omtale i hele Skandinavia, og Eckhoff mottok flere hundre brev fra homofile som kjente seg igjen. Boken var dessuten viktig for å introdusere nye ord og perspektiver. Blant annet var boken av av de første til å ta i bruk ordet lesbisk i Norge.

Boken var et tidstypisk eksempel på den første generasjon homopolitiske aktivister sine forsiktig forsøk på å skape anerkjennelse og legitimere et diskré homoliv. De var særlig opptatt av å fremstille homofili som en anstendig livsstil som ikke representerte noen trussel mot datidens moral for seksualitet og familieliv, og la vekt på at følelser og kjærlighet var viktigere for homofile enn seksualitet. Boken fikk mye omtale i hele Skandinavia, og Eckhoff mottok flere hundre brev fra homofile som kjente seg igjen. Det overordnede prosjektet var å skape forståelse for homofiles vanskelige situasjon i storsamfunnet, og bar preg av et mål om å skape toleranse. Målet var å vise at homofile har en naturlig plass i samfunnet.

I senere tid har Eckhoffs bok blitt kritisert av homopolitiske aktivister, for eksempel Kim Friele og Gerd Brantenberg, for å være for servil og underdanig i møte med storsamfunnets heteronormativitet. Den nye generasjonen ønsket seg en mer offensiv strategi, blant annet kjennetegnet av Bratenbergs bok Opp alle jordens homofile fra 1973. Samtidig bør Eckhoffs bok forstås som et tidstypisk uttrykk for 1950-tallets homopolitiske pionerarbeid, og de forsiktige forsøkene på å skape bedre levekår for seksuelle minoriteter i en tid preget av økende frykt for homofile.

Bibliografi

  • Johan Svendsens Symfoni nr 1 i D-dur. Et tidlig vitnesbyrd om vesentlige trekk ved hans egenart som komponist, magistergradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 1965
  • Sang fra bladet. Elementærkurs i hørelære med grunndrag av musikklæren, 1959
  • The enigma of 'Haydn's opus 3', i Studia musicologica Norvegica,nr. 4, 1978
  • Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet (publisert under pseudonymet Finn Grodal), 1957, utgitt på Aschehoug

Litteratur

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg