Ödön von Horváth

Sitt gjennombrudd som teaterforfatter fikk Horváth med teaterstykket Italienische Nacht («Italiensk natt», uroppført i 1931 i Berlin), hvor han tematiserer politiske konflikter i sin samtid og viser at politisk desinteresse og passivitet kan få katastrofale følger. Han ble samme år tildelt den litterære utmerkelsen Kleist-prisen for stykket, men ble også sterkt kritisert for sitt politiske ståsted.

I rask rekkefølge skrev Horváth stykkene Geschichten aus dem Wienerwald («Historier fra Wienerskogen», uroppført i 1931 i Berlin), Kasimir und Karoline (uroppført i 1932 i Leipzig) og Glaube Liebe Hoffnung («Tro håp og kjærlighet», uroppført i 1936 i Wien), som hører med til den tyskspråklige teaterkanonen. Hovedpersonen i Geschichten aus dem Wienerwald, Marianne, bryter med forloveden for å stikke av med en lykkejeger. Den store kjærligheten viser seg å være en illusjon, Marianne må livnære seg gjennom prostitusjon.

Hovedpersonene Kasimir und Karoline tilhører samfunnets tapere. Kasimir er – som mange andre tidlig i 1930-årene – arbeidsløs og desillusjonert. På oktoberfesten i München vil Karoline more seg og for en kort stund glemme alt som er vanskelig, men situasjonen kommer ut av kontroll og ender tragisk. Stykket er et av Horváths mest samfunnskritiske tekster.

Den planlagte uroppførelsen av Glaube Liebe Hoffnung i 1933 i Berlin ble stoppet av nasjonalsosialistenes maktovertakelse; stykket ble uroppført i Wien i 1936. Stykket, med undertittelen Ein kleiner Totentanz in fünf Bildern («En liten dødsdans i fem bilder»), beskriver den fortvilte situasjonen til en ung kvinne som forsøker å leve et anstendig liv, men som til slutt drives inn i døden av fattigdom og andres forakt.

Horváth preget med sin dramatikk sjangeren «das neue Volksstück», «det nye folkestykket» eller «det nye folketeatret». Hans politiske teater er ikke belærende og distanserende som Bertolt Brechts episke teater, men et teater som bygger på en folkelig teatertradisjon, særlig komedien med opphav i det folkelige teatret i Wien på 1800-tallet, og hvor det politiske budskapet utkrystalliserer seg av personenes holdninger og ikke minst gjennom deres språk.

Horváths kunstspråk klinger umiddelbart som dialektalt hverdagsspråk, men viser seg å være en akustisk kulisse hvor klisjeer og fraser resirkuleres i stadig nye kombinasjoner og dermed avslører det personene egentlig ønsker å skjule. Slik blir Horváths språk avslørende, det river masken av alle som skjuler sin likegyldighet og menneskeforakt bak en tilsynelatende anstendig fasade. Ved hjelp av satire, groteske virkemidler og humor avdekkes ikke minst grobunnen for nasjonalsosialismens fremvekst i mellomkrigstidens samfunn.

Flere av Horváths stykker er oversatt til norsk, både bokmål og nynorsk, og oppført på norske scener.

Horváths viktigste roman er Ungdom uten Gud (Jugend ohne Gott, 1937, norsk oversettelse 2000), hvor han avslører fascistiske grunnholdninger hos en skoleklasse i Tyskland rett før maktovertakelsen i 1933. Skildringen av elevene og lærerne, av latent maktmisbruk og aggresjonsnivå, av unnfallenhet og feighet, tematiserer skyld og ansvar og kan leses som en politisk allegori. Hans siste roman, Ein Kind unserer Zeit («Et barn av vår tid», 1938), følger opp tematikken fra Ungdom uten Gud og viser Horváths desillusjonering og manglende framtidshåp.