Faktaboks

Årdal og Sunndal Verk
ÅSV
Årdal

Industristedet Øvre Årdal ved nordenden av Årdalsvatnet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, gitt ut 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.
Logoer (øverste fra ca 1960, nederste fra ca 1980)
Logoer (øverste fra ca 1960, nederste fra ca 1980)
Av .

Årdal og Sunndal Verk var et norsk industriselskap med smelteverk i Øvre Årdal, og utskipningshavn og kontorer på Årdalstangen ved Årdalsfjorden. Selskapet ble grunnlagt i 1947 etter at Stortinget hadde besluttet å bygge ferdig de tyske aluminiumsanleggene som var påbegynt i Årdal i Sogn under andre verdenskrig av selskapet Nordag (Nordische Aluminium Gesellschaft). Firmanavnet kom i 1951 etter at Stortinget vedtok å reise et aluminiumsverk på Sunndalsøra i Sunndal.

Driften i Årdal begynte i 1948, og på Sunndalsøra i 1954. Verket ble kjøpt opp av Norsk Hydro i 1986 og slått sammen med Hydros aluminiumsdivisjon. Det nye selskapsnavnet ble Hydro Aluminium.

Forhistorien

 Årdal sett fra Moen, 26. juli 1910
Slik så Årdal ut før de store inngrepene hendte som sto i starten for industrialiseringen.
Av /Norsk Teknisk Museum.

Det var store inngrep i naturen som sto i begynnelsen av verket. Først ble vannkraften utbygd. Store deler av det naturlige miljøet ble omformet, nærmest til det ugjenkjennelige. Den opprinnelig malerske, bonderomantiske settingen, med sognekirka, spredte gårder og frittgående dyr rundt fjorden og i dalen, fikk i 1910 og 1911 den grunnleggende infrastrukturen for den videre utbyggingen. Det dreide seg om et havneanlegg og veier for anleggsmaskinene. Smått om senn kom demninger, fjelltuneller, og rør til.

Det store spranget under andre verdenskrig

Det store industrielle spranget kom under andre verdenskrig 1940–1945. Under den tyske okkupasjonen ble brygga utvidet med kaier langs fjorden, der lektere, taubåter, lasteskip og passasjerferjer lå tett fortøyd. Veien mellom de to kommunesentrene, kraftverket og smeltehallen ble ferdigstilt, mens oksidhallen bare ble påbegynt. Ifølge journalisten Erling Lægreid, som vokste opp i lokalsamfunnet, ble engene i den trange dalen spekket med uferdige fabrikkbygninger, hauger med skrot, bisarre jernstrukturer, jernbaneskinner og sviller, stabler av forskalningsplanker og store jernkuler. Det var skitt, støv og summing fra maskiner over alt.

Frivillig og tvungen migrasjon

Den økte aktiviteten i okkupasjonsårene trakk flere arbeidere til Årdal, og snart ble byen overbefolket. I 1942, på toppen av byggevirksomheten, levde nesten 6000 arbeidere i Årdal, som 20 år tidligere bare hadde telt 1600 innbyggere. De fleste var nordmenn, etterfulgt av noen få tyskere og dansker. De fleste arbeiderne ble plassert i provisoriske brakker med dårlige sanitære forhold. På grunn av de dårlige leve- og arbeidsvilkårene var det rask utskifting av arbeiderne. Til enhver tid var 20 prosent av arbeiderne sykemeldt, tok ferie eller permisjon av andre ulike grunner.

I 1942, da tyskerne trengte alle tilgjengelige ressurser på Østfronten, ble arbeidsstyrken demobilisert og byggingen av de tekniske installasjonene i Årdal innstilt. I juni 1943 startet arbeidet opp igjen, denne gangen med betydelig bruk av tvangsarbeid. Mellom 1943 mars og september 1944 opphold det seg minst 1200 sovjetiske arbeidere (både sivile og krigsfanger) i Årdal, i tillegg kom om lag 650 franskmenn og 1200 norske frivillige.

Opprinnelig ville de tyske myndighetene rangere tvangsarbeiderne i henhold til et rasistisk hierarki, med de sovjetiske arbeidere på laveste nivå. Men mangel på fagarbeidere undergravde disse planene, og sivile sovjetiske arbeiderne ble forfremmet til mer overordnete stillinger og noen ble til og med formenn. I september 1944, da tyskerne avsluttet arbeidet i Årdal, ble de sovjetiske arbeiderne forflyttet til mindre arbeidsleire i Øst- og Sør-Norge, mens de fleste sivile franske arbeidere ble transportert hjem. Arbeids- og levevilkårene for tvangsarbeiderne var umenneskelige.

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945, hadde arbeiderne nesten fullført vannkraftkraftstasjon og ferdigstilt tre av de fem aggregatene. På Smelteverket var hall 1 og 2 ferdigstilt, og i hall 1 var alle ovnene på plass.

Miljøproblemer: Den giftige fluoren

Årdalstangen 1947

Den første lasten med oksid kom til Årdalstangen med DS Ørnefjell i 1947, og produksjonen av aluminium tok til.

Årdalstangen 1947
Av /Årdal sogelag.
Årdal 1963
Øvre Årdal i 1963. Fluordisen fra verket legger seg innover Utladalen.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC PDM
Aluminiumsbarrer på Årdalstangen

Bildet viser noen av de første aluminiumsbarrene som ble produsert i Årdal, klare til utskiping fra Årdalstangen.

Aluminiumsbarrer på Årdalstangen
Av /Hydro Aluminium.
Bygging av «Å2» i 1957
Bygging av «Å2» i 1957
Av /Årdal sogelag.
Produksjon i C-hallen i Å2, 1959
Produksjon i C-hallen i Å2, 1959
Av /Årdal sogelag.

Det største miljøproblemet i Årdal var fluorforurensingen. I de 20 åra mellom oppstarten av smeltingen med åpne ovner og fram til disse ble lukket i 1970-åra, hang giftig, fluorholdig røyk tett over bygda. Livet foregikk under fluortåka. En del av skogen døde. Fluornedbør falt på gresset, og dyra som beitet utviklet skjelettsjukdommer. En del arbeidere fikk lungesjukdommer, barna ble svarte av å leke i snøen, og husmødrene vasket døgnet rundt. Innbyggerne klagde, men nådde ikke fram før i 1970-åra, da smelting med åpne ovner sluttet.

Alcan kjøper verket

Sunndal Verk SU III. Ovnsrekker, forberedelse til oppstart
Av /Sparebankstiftelsen DNB, Norsk Teknisk Museum.

I 1966 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom det statseide ÅSV og det kanadiske aluminiumsselskapet Alcan, hvor Alcan overtok halvparten av aksjene i ÅSV og staten blant annet en større aksjepost i Alcan. Alcan-dominerte Norsk Aluminium Company (Høyanger Verk og Nordisk Aluminiumsindustri) ble senere innlemmet i ÅSV. I 1975 kjøpte staten tilbake halvparten av Alcans aksjer i ÅSV og i 1979 de resterende aksjer. Det første hjemkjøpet utløste i 1974 en parlamentarisk krise i Norge, den såkalte Alcan-saken, og generaldirektør Jean Michelet, som stod bak salget til Alcan i 1966, gikk av året etter.

ÅSV omfattet foruten smelteverk i Årdal, Sunndal og Høyanger og videreforedlingsbedriften Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand (fra 1966), også Vik Verk i Sogn, Glærum kalksteingruve i Surnadal, Lassedal flusspatgruve i Kongsberg med mer. Til selskapet hørte dessuten kraftverkene Tyin, Høyanger og Fortun.

ÅSV ble i 1986 fusjonert med Norsk Hydros aluminiumsdivisjon, og selskapet Hydro Aluminium ble dannet som et datterselskap av Norsk Hydro.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dan Børge Akerø, Per Erik Borge, Helge Hveem, Dag Poleszynski (1979). Norge i Brasil. Militærdiktatur, folkemord og norsk aluminium. Oslo: Aschehoug. Les boka på nb.no
  • Rolv Petter Amdam, Dag Gjestland og Andreas Hompland (red.) (1997). Årdal. Verket og bygda. 1947–1997. Oslo: Det norske Samlaget, 1997. Les boka på nb.no
  • Ketil Gjølme Andersen, Finn Erhard Johannessen, Einar Lie, Asle Rønning og Pål Thonstad Sandvik (2005). Hydros historie 1905-2005, bd. I-III. Oslo: Pax
  • Frank Meyer (2012). «Company Towns in a Transnational Commodity Chain: Social and Environmental Impacts of Aluminium Production in Porto Trombetás, Brazil and Årdal, Norway». I Marcelo J. Borges & Susana B. Torres (red.), Company Towns. Labor, Space and Power Relations Across Time and Continents. New York: Palgrave Macmillan: 181–205.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg